Fordi du ser meg av Jennifer Niven

Hva er det vi ønsker oss når vi skal lese en bok? Det kan jo være forskjellig fra person til person, men alle ønsker vi vel å bli berørt, bli engasjert og få følelser i sving? Denne boka er en slik bok. Den har «alt». Det er sårt, det er vondt, det er morsomt, tankevekkende, provoserende. Du vil bli sint, lei deg, glad og rørt.

Gjør deg klar for å møte Jack og Libby, to ungdommer (16-17 år gamle), med helt usedvanlige utfordringer.

LIBBY fikk livet sitt totalt forandret da hun var 10 år. Da døde moren hennes helt plutselig. I tillegg til å takle sjokk og sorg, både sin egen og pappa sin, ble hun mobbet. Dette førte til at hun isolerte seg i huset og bare spiste. Til slutt var hun 296 kg (!). Det endte med at hun måtte berges ut av huset av redningsmannskaper, med heisekran og fullt oppstyr. «Alle» har sett «Amerikas feiteste tenåring» på YouTube. Etter dette fikk hun profesjonell hjelp, og når historien begynner, har hun tatt av 136 kilo, og har bare 85 igjen, sier hun. Når boken begynner er hun endelig klar for å komme tilbake til vanlig skole igjen, etter å ha vært borte et par år. Du kan vel tenke deg hvor lett det er …

JACK har også en helt uvanlig utfordring. Han lider av noe som heter Prosopagnosi (ansiktsblindhet). Ingen av oss har vel en gang hørt om det før. Du må gjerne google det, men kort fortalt så betyr det at han ikke er i stand til å gjenkjenne ansikter, ikke sitt eget engang! Han mangler den funksjonen i hjernen som gjør oss i stand til det. Det kan være medfødt, men sannsynligvis stammer det fra et fall fra taket da han var 6 år. Det som gjør det hele ekstra krevende er at han vil ikke at noen skal vite det, ikke hans egne foreldre eller brødre en gang! Prøv å forestille deg hverdagen hans. Han må prøve å finne ting ved folk som han kan feste seg ved, men det er vanskelig. Tenk bare når han skal spille ballspill, og stadig kaster ballen til motstanderne, han ser jo ikke forskjell på dem, eller når han skal hente lillebroren, og prøver å dra med seg feil unge. Ingen skal jo vite det, så han kan ikke spørre! Hans måte å håndtere dette på, er jo naturlig nok å være tøff og kul, og ikke slippe noen innpå seg.

Disse to møtes da på skolen. For å tøffe seg for kameratene, kommer han til å krenke henne grovt, og hun reagerer med å slå ham ned. På rektors kontor får de beskjed om at de ikke blir utvist, men at de må være med å male tribunene på skolen, og de må delta i en samtalegruppe. Slik blir de nødt til å tilbringe tid sammen, og gradvis kommer de innpå hverandre. Hun er den første som får vite om problemet hans. Jeg skal ikke si så mye om hvordan det går, og det er mange skjær i sjøen underveis, men det må du lese om.

Til slutt vil jeg si at det er sjelden en boktittel treffer så bra. For hovedpoenget med boken, er nettopp det å virkelig SE hverandre. Grunnen til at Jack og Libby blir så gode venner, er at de virkelig makter å se den andre. For å gjøre det må en ofte se forbi en del ting, for å komme inn til personens egentlige jeg. Og her er det mye å se forbi. De fleste klarer ikke å se forbi vekten til Libby og den store kroppen. De klarer ikke å se forbi Jacks tøffe maske og kjekkasoppførsel. Den ene parten må være villige til å se forbi, og den andre parten må være villig til å LA andre se forbi, våge å slippe noen innpå. Det illustrerer denne boka så utrolig godt. Gled deg til å møte Jack og Libby!

Boka er gitt ut av Vigmostad/Bjørke og den ble plukket fra bibliotekets bokhylle. Den er på 411 sider. Den finnes også som ebok i eBokBib

Ingeborg Bjelland

Gjesdal folkebibliotek

Dit månen drar av Bjørn Grinde

I begynnelsen føles det nesten som en naturdokumentar der vi følger en flokk. Du blir kjent med individene i flokken, den kloke lederhunnen, den opprørske hannen, drømmeren, den vakre unge hunnen og de to gamle spøkefuglene. Du ser flokken reagere på farer, både ytre og indre, i et afrikansk slettelandskap. Men så forstår du at dette er mennesker. Dette er våre forfedre. Dette er oss for 60 000 år siden.

Noe eller noen har kommet inn i dalen til Månefolket. Søsteren Bo har forsvunnet og Kaje er redd. Karo, stammens eldste, klarer ikke berolige ham, All Moder, dalens vokter, ser ham ikke, hvilken fare truer Månefolket?

Denne fortellingen foregår da mennesket var fullt og helt en del av naturen, før jordbruket, før bosetninger, før vi satte vårt preg på verden. Dette er frøet vår sivilisasjon vokste fram fra. Det å prøve å skildre en tid så fjern fra oss og samtidig gjøre den forståelig er vanskelig, for selv om menneskene her er like oss kroppslig skiller mange tusen år med historier oss. Det merkes. Språket og tankene til personene i boka er veldig enkelt og navnene her mangler «tyngde». For alle navn i verden, stedsnavn, personnavn og navn på gjenstand, har en historie og har ikke disse navna. Så med å skildre samfunnet med enkle og egne ord vises det godt at dette foregår for lenge siden, men det gjør det litt vanskeligere å lese boken.

Naturen burde blitt en egen karakter når mennesket lever så nært på den, men naturskildringene blir for tørre. Regnskyllene her får deg ikke til å se opp på taket ditt og smile, stormkast får deg ikke til å hutre og trekke teppe godt rundt deg, en soloppgang får deg ikke til å smile av glede. Disse menneskene du leser om er prisgitt naturen, men jeg som leser føler det ikke. Stormen raser og Månefolket våkner våte og fryser litt. Det er en stoisk ro du bare kan beundre, men det gjør det hele litt kjedelig og tørt. Skildringene fungerer, men de får ikke fram landskapet og naturen.  

Etterhvert kommer flere stemmer til fortellingen og med dem blir historien rikere og holder du ut blir det skikkelig spennende på slutten.

Det er interessant å lese om vår spede start. Du ser mennesket komme fram i tanker og samtaler og dyret dukke opp i handlingene. Vårt slektskap til apene er tydelig, det er en verden uten filter, sex og vold var i høyeste grad en del av naturens gang også da. Denne boka er for dem som er nysgjerrig på hvordan mennesket kan ha hatt det da vi levde i pakt med naturen som jegere og sankere, nysgjerrig på vår eldste historie. Jeg kjenner jeg liker den sivilisasjonen vi har nå.

Forfatter Bjørn Grinde er utdannet molekylærbiolog og jobber ved Folkehelseinstituttet. (Det var et interessant intervju med mannen i februarnummeret av Plot, som kan leses på biblioteket)

Jeg fikk boken tilsendt med et ønske om en bokmelding. Boka er gitt ut av Fair forlag og er på 420 sider.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek