Dit månen drar av Bjørn Grinde

I begynnelsen føles det nesten som en naturdokumentar der vi følger en flokk. Du blir kjent med individene i flokken, den kloke lederhunnen, den opprørske hannen, drømmeren, den vakre unge hunnen og de to gamle spøkefuglene. Du ser flokken reagere på farer, både ytre og indre, i et afrikansk slettelandskap. Men så forstår du at dette er mennesker. Dette er våre forfedre. Dette er oss for 60 000 år siden.

Noe eller noen har kommet inn i dalen til Månefolket. Søsteren Bo har forsvunnet og Kaje er redd. Karo, stammens eldste, klarer ikke berolige ham, All Moder, dalens vokter, ser ham ikke, hvilken fare truer Månefolket?

Denne fortellingen foregår da mennesket var fullt og helt en del av naturen, før jordbruket, før bosetninger, før vi satte vårt preg på verden. Dette er frøet vår sivilisasjon vokste fram fra. Det å prøve å skildre en tid så fjern fra oss og samtidig gjøre den forståelig er vanskelig, for selv om menneskene her er like oss kroppslig skiller mange tusen år med historier oss. Det merkes. Språket og tankene til personene i boka er veldig enkelt og navnene her mangler «tyngde». For alle navn i verden, stedsnavn, personnavn og navn på gjenstand, har en historie og har ikke disse navna. Så med å skildre samfunnet med enkle og egne ord vises det godt at dette foregår for lenge siden, men det gjør det litt vanskeligere å lese boken.

Naturen burde blitt en egen karakter når mennesket lever så nært på den, men naturskildringene blir for tørre. Regnskyllene her får deg ikke til å se opp på taket ditt og smile, stormkast får deg ikke til å hutre og trekke teppe godt rundt deg, en soloppgang får deg ikke til å smile av glede. Disse menneskene du leser om er prisgitt naturen, men jeg som leser føler det ikke. Stormen raser og Månefolket våkner våte og fryser litt. Det er en stoisk ro du bare kan beundre, men det gjør det hele litt kjedelig og tørt. Skildringene fungerer, men de får ikke fram landskapet og naturen.  

Etterhvert kommer flere stemmer til fortellingen og med dem blir historien rikere og holder du ut blir det skikkelig spennende på slutten.

Det er interessant å lese om vår spede start. Du ser mennesket komme fram i tanker og samtaler og dyret dukke opp i handlingene. Vårt slektskap til apene er tydelig, det er en verden uten filter, sex og vold var i høyeste grad en del av naturens gang også da. Denne boka er for dem som er nysgjerrig på hvordan mennesket kan ha hatt det da vi levde i pakt med naturen som jegere og sankere, nysgjerrig på vår eldste historie. Jeg kjenner jeg liker den sivilisasjonen vi har nå.

Forfatter Bjørn Grinde er utdannet molekylærbiolog og jobber ved Folkehelseinstituttet. (Det var et interessant intervju med mannen i februarnummeret av Plot, som kan leses på biblioteket)

Jeg fikk boken tilsendt med et ønske om en bokmelding. Boka er gitt ut av Fair forlag og er på 420 sider.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek