Snøkattprinsen av Dina Norlund og Dragens øye av Charlotte Sandmæl

Tegneserier har tatt norske unge med storm de siste årene. Det er kjekt å lese fantastiske historier i en grå hverdag. Amuletten og Nordlys det hele i gang med å vise barn og unge hvor bra det er når bilde og tekst sammen forteller en historie.  Det har så kommet ut mange fine europeiske tegneserier og amerikanske serier (Nicoline, Spilledåsen, Zita, Hilda, Poptropica). Gamle helter har blitt hentet fram (Bone, Miranda) og manga-serier går jevnt og godt hele tiden (Dragon ball!). Dette inspirerer tegneserieskapere. Jeg har fått to titler fra Egmont, «Snøkattprinsen» og «Dragens øye». Er de bare noe å bla gjennom for å korte ned ventetiden på Nordlys (nummer fire, Trollriket, kommer i slutten av mars) og Amuletten (niende og siste nummer kommer i høst!), eller er det starten på nye spennende eventyr?

Snøkattprinsen av Dina Norlund

Snøkattene er stolte konger, men uten den majestetiske snøkronen som en gang prydet hodet deres. Det blir fortalt at det var de demoniske revene som stjal den, sjalu på snøkattene. En ny Snøkattkonge er død, uten krone. Seks av syv av barna knives om makten, nummer syv er ute blant befolkningen og hjelper til. Søsknene er redd Syv, ja katten heter Syv, skal bli så populær at den blir kåret til hersker, så de sender den av gårde på et oppdrag: Å vinne tilbake Snøkronen. Det blir en lang tur, heldigvis må ikke Syv ta turen alene, en hemmelighetsfull jente slår følge.

Dette var en tegneserie for de aller minste, med søte snøkatter og slangete rever i en mystisk verden. Ingenting var særlig farlig, Snøkatten syv ordner alltid opp. Det var litt lett. Det blir frem og tilbake igjen, alle hindringene løst, alle motstanderne overvunnet med en gang. Jeg leste at Snøkattprinsen var tenkt på som billedbok, det forklarer nok en del.

Jeg likte godt grepet med noen snakker nynorsk, andre bokmål. Det var kult. Det er litt som norsk film og serier der alle i en familie har forskjellig dialekt. Tegninger med særpreg og en modig fargepalett fører til at jeg husker bedre figurene og verdenen, enn jeg gjør historien.

Dragens øye av Charlotte Sandmæl

Askealvene lever i storslagne byer under jorden. I en av dem lever lille Kha. Hen er ofte syk, og en desperat mor utfører et ritual i et forsøk på helbreding. Det går ikke bra. Det er en mørk start på dette eventyret. Kha vokser opp med sine søskenbarn og hen blir en dyktig magi-utøver. De tre kommer fra en mektig slekt og det forventes at en av dem en dag skal lede familien. Etter endt læretid gjenstår testen ved Månebrønnen. Det blir en ny katastrofe for Kha. Alene flykter hen til overflaten. Hvordan skal det nå gå? Kha har mistet så mye på kort tid? Hvordan skal hen klare seg på overflaten, alene og forsvarsløs?

Jeg liker en historie med store følelser, bred pensel og krasse brudd. Det første sviket så jeg ikke komme, det var kjempebra. Den andre overraskelsen var mer tydelig. Det er en stor verden dette, og alt forklares ikke i denne første del. Hemmeligheter gjør seg godt i fantasiverdener, jeg gleder meg til oppfølgeren.

Liker:

Hovedperson er ikke binær, og det passer veldig bra. Det gjør det også lettere for leseren å leve seg inn i historien, hovedpersonen er ikke låst til gutt eller jente

Dragen, den store røde dragen. Da tenker jeg med en gang på verdens beste tegneserie «Bone».

Alvenesene som er tegnet akkurat nok forskjellige fra menneskeneser til at alvene blir litt mer fremmede. Sammen med klassiske spisse alveører står alvene veldig ut.

Alver og mennesker her kommer i mange fasonger, det gjør at verden føles virkeligere

Malin Falch trenger ikke føle seg truet helt enda, både Dragens Øye og Snøkattprinsen virker litt uferdige, anatomien til figurene sitter ikke alltid, historien glir ikke alltid. Men tanken på at i begge historiene har en person skapt verdenen, skrevet historien, funnet på karakterene, satt scenene, skisset, tusjet og fargelagt dem. Det er imponerende!

Det har vært litt diskusjon om at det gis ut altfor mange fantasy-tegneserier, at det er bleke kopier av «Nordlys», at det heller skulle vært noe annet (men da hadde det sikkert vært klaging om det også). Bah! Det er god plass til flere tegneserier. Men kanskje tegneserieskapere skal bli flinkere til å ikke tenke at de må gjøre alt selv.

Jeg fikk begge tegneseriene tilsendt av Egmont. Tusen takk, det lånes mye tegneserier for tiden.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek