Dobbeltgjengeren av Scott Westerfeld

Hva om meningen med ditt liv var å ofre det for en annen? Møt Frey, som lærer at alt faktisk er lov i krig og kjærlighet.

I en nær fremtid består verden av krigende bystater. De er øyer med ny og fantastisk teknologi i en verden lagt øde av tidligere kriger. Bystaten Shreve blir styrt med jernhånd. Der bor hovedpersonen Frey, tvillingsøster og dobbeltgjenger til Raifa, herskeren sin arving og eneste offisielle barn. Kun faren, søstrene og noen få andre utvalgte vet at Frey eksisterer. Hennes jobb er å være dobbeltgjenger for Raifa i farlige situasjoner, for faren har mange fiender. Så blir Frey sendt til bystaten Victoria som «gjest» for at de to byene skal kunne samarbeide, det vil si, sikre seg at faren deres ikke skal ta alt. Men Palafox-familien som styrer Victoria vet ikke at det «bare» er Frey som er sendt. De har lagt sine egne planer mellom «Raifa» og eldste sønn Col. Men faren sitt rykte å være uforutsigbar og nådeløs vil nå nye høyder og hverken Frey eller Raifa kunne ane hvor langt han vil gå.

Sånn er det sikkert Col også ser på meg nå – som en avviker av noe slag. En småtting som gikk seg vill i skogen og vokste opp hos ulvene. Uhyggelig og tragisk. Antagelig farlig.

Historier om krig kan fortelles på forskjellig måte, og med forskjellig perspektiv: De kan dvele på de grusomme lidelsene til sivile, fokusere på de heltemodige handlinger til soldater, være tekniske beskrivelser av felttog og slag eller ramse opp historiske fakta.

Denne er skrevet i presens, så alt-skjer-nå-!, i etk japt, kult og direkte tv serie-språk i en dataspillverden. Korte kapitler som alltid slutter spennende. Selv det siste …

Det eneste jeg ser, er sinne og svik. Jeg slynger kniven i en stor bue for å meie dem alle ned. Den durer i makspuls i et millisekund …

Og fusker og faller urørlig blant løvet

Batteriet er dødt.

Og det er snart jeg også.

Historien er en blanding av alvor og ungdom. Frey har blitt opplært i kampkunst siden hun var liten, men er en uskyldig ungpike når det gjelder kjærlighet. På slutten av boka, da Mr. X dukket opp, kom jeg på hva å lese boka minnet meg om: Å se anime-serier, der ansvar og alvorlige valg, kjapt kan avløses med nervøse blikk, store følelser og litt sånn upassende reaksjoner føles veldig anime.

Og på slutten, da tar ting av.

Boken er på 413 sider og er gitt ut av Vigmostad og Bjørke. Den kan også lånes og leses som ebok på Allbok https://allbok.no/. Den er med i leseaksjonen txt 2021: Ut av skyggene.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Invasjonen. Animorphs 1 av K. A. Applegate og Michael Grant, illustrert av Chris Grine.

Fem ungdom blir vitne til en UFO krasjlander, og et døende romvesen gir dem evnen til å bli til dyr. De blir også fortalt at fiendtlige romvesen allerede er på jorden, de har invadert hodene til mange voksne. Så disse fem vanlige ungdommer som tok en snarvei hjem fra kjøpesenteret er nå jordens siste sjanse mot invasjon.

Jeg leste aldri denne bokserien, og lurte på hvorfor den var gjort om til tegneserie 2021? På nettet leser jeg at Animorphs var en bokserie (55 bøker + flere spinn-off-titler) gitt ut på 90-tallet. Det var billige, heftede bøker som ble solgt i kiosker og dagligvarebutikker.

Var det et håp å treffe lærere som husker dem?

Var det noen som virkelig elsket bøkene som står bak?

Var det Stranger Things-effekt? 90-tallet er kult igjen?

Jeg fant aldri ut hvorfor, men når jeg leste denne så jeg hva som fenget. Det var det menneskelige i all galskapen som gjorde den bra. Det handler ikke bare om at du kan bli ett dyr, men gleden av å bli det. Det handler ikke bare om at alle voksne er en fiende, men at de kan være det. Det er lettere å se for seg gleden av å kunne å fly, enn å forestille seg at du flyr. Det er lettere å bli med på at noen voksne er fienden din, mer enn at de er kontrollert av skumle romvesen. Dette er første bok.

Tegningene fungerer bra til å fortelle historien, mennesker som morfer til dyr er litt ekkelt og romvesenene er passe fremmede. Her kan du bla gjennom de første sidene og se selv: https://issuu.com/fontiniforlag/docs/animorphs1_norsk_issuu

Tegneserien er 232 sider og gitt ut av Fontini. Den er med i leseaksjonen txt 2021: Ut av skyggene.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

PS! Dersom du blir hekta, så har vi fremdeles hele bokserien på magasinet vårt.

Bergtatt av Selma Lønning Aarø

Det er blitt gjort mykje dumt grunna kjærleik og lyst. Dette er sterke krefter som kjem nokså brått på. I gamle dagar skulda gutane på huldra og jentene på huldrekallen om dei hadde vore med nokon dei ikkje skulle vore med. Det er fleire historier om korleis huldrefolket oppstod, eg trur eg likar best denne:

«-- Andre seier at huldrefolket stammar frå Lilith,

den første kvinna som fekk barn med Adam i

Paradis. Men ho nekta å underkasta seg Adam 

og blei bortvist.

Gud skapte så Eva av Adams ribbein,

og barna Adam fekk med Lilith,

måtte leva i det skjulte»

Men dette var i gamle dagar. Me veit betre no, det fantes ikkje huldre og huldrekallar som lokka, ingen vart fortrolla, dei følgde berre lystene sine.  Eller var det så enkelt? For kriblinga i kroppen når ein møter nokon ein verkeleg likar, den er den same no som før:

«Dei kunne høyra fossen drønna ein stad der inne i mørket. Huldrefossen.

Med eitt lente ho seg mot han og kyssa han.

La leppene sine over hans.

Han drukna i alt det silkemjuke.

Når ho var så nær han, klarte han ikkje å styra seg.»

Leo flytter frå storbyen ut til bygda. Han føler seg ikkje heilt heime der, sjølv om slekta har budd der i alle år. Han finn fort ut at det er løyndommar her. Kven er den grønkledde jenta i klassen? Kva skjedde med Maria som gjekk i klassen og no er borte? Kvifor er mora redd for skogen?  Det vert spanande:

«Leo rabla over teikninga og kikka ut mot skogen.

Han verka så mørk og djup.

Nesten unaturleg. Då han var liten,

Tenkte Leo aldri på skogen som farleg.

Det var berre ein stad han klatra og fann

spikkepinnar.

No verka mørket der inne stort og skremmande.

Burde det ikkje eigentleg ha vore omvendt?

Burde han ikkje ha kjent seg trygg no som han var

eldre?»

Eg er imponert over at ei bok kan skapa så mykje med så få ord. Om du likte denne, og er klar for litt lengre bøker, prøv Hulder av Tornes:

http://ungdomsboka.blogspot.com/2013/09/kire1-hulder-av-tonje-tornes.html

Boka har Samlaget gitt ut. Ho er på 95 lettlesne sider. Du kan og lese ho som e-bok på Allbok, https://allbok.no/. Boka er ei av tretten bøker i årets tXt-aksjon: Ut av skuggene. https://txt.no/bokene-i-txt-ut-av-skyggene/

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Dette dreper oss av Tiger Garte

Hva er forskjellen på å leve, og å overleve?

Preppere (fra engelsk prepared – forberedt) er folk som forbereder seg på at det verste kan skje: Krig, pandemi, naturkatastrofer og så videre. Det kan være klokt å være beredt på situasjoner der du ikke får hjelp. Men en ting som går igjen er at preppere har liten tiltro til andre mennesker. Dersom samfunnet bryter er det for dem en naturlov at det vil bli alle mot alle, og den som er best tilpasset som overlever. Men sett stort på det klarer menneskeheten seg best sammen. Vi kan, ikke jeg kan. Del og overvinn. Isoler deg og forsvinn.

Det er en pandemi i gang i Norge. Før mars 2020 ville boken vært en dystopi, nå er det skremmende realistisk. Far til Samuel har vært klar lenge. Han er en prepper, forberedt til å klare seg uten samfunnet, og har de siste årene isolert seg mer og mer. Samuel er alene med faren etter moren døde for en tid siden, det er de to mot verden. Når boken begynner har Samuel og faren satt opp leir langt til heis, flere dagsturer fra folk. Her skal de leve helt uten hjelp. Men naturen er nådeløs, og ting har ikke gått helt etter planen. For de jobber ikke sammen far og sønn:

«Fatter har vært stadig mer i skogen uten meg i det siste, og helt klart holdt på med noe han ikke vil fortelle om. Jeg lurer fælt på hva det er. Om han har en plan han ikke vil innlemme meg i, eller han bare raver rundt uten å utrette noe som helst. Jeg vet ikke hva jeg synes er mest skremmende»

Her er mange sterke tanker og inntrykk om det å være utsultet i ødemarka. Og her blir ikke farene glemt. Alt er farlig, enkegreiner faller fra tre, det er konstant matmangel, utstyret går sundt og kulden kryper nærmere. Samtidig får du noen tilbakeblikk på hvordan de kom hit, en sær far som bare blir særere, og en mor som prøver å redde stumpene. Det er lenge siden vi bodde i naturen, ikke bare var innom på besøk. Det er få spektakulære SoMe-bilder her, mer træler, skitt og smerte. Vinteren nærmer seg, matlageret minker og faren blir stadig galere. Den eneste Samuel treffer utenom faren er den mystiske Live. Hun sier samfunnet fungerer, faren sier alt har brutt sammen. Hvem har rett? Kan dette gå bra?

Kanskje mer en samling betraktninger enn historie?

Om når overlevelse blir alt som teller.
Om å stole på feil forelder.

Om å miste seg selv.

Den sier noe om hvor langt vi har fjernet oss fra naturen og om hvor viktig det er å ha en fortid, og en fremtid, for å gjøre noe mer enn å leve. Det er litt lite om digitalt. Hvor mange av dagens ungdom hadde gått med på å droppe telefonen? Jeg håper å høre fra ungdommer som har lest denne, hva de synes.

The road, Veien på norsk, er den beste boka jeg har lest som jeg aldri skal lese igjen. Postapokalypse er en sjanger om hva ville skjedd om verden gikk under. Jeg likte godt de historiene før. Nå liker jeg best det vi har nå. Les mer om sjangeren her: http://ungdomsboka.blogspot.com/2012/11/verdens-ende-og-videre.html

Boka er gitt ut på Vigmostad og Bjørke, den er på 291 sider. Jeg fikk et eksemplar tilsendt fra forlaget, takker og bukker. Den finnes også som e-bok på Allbok. Boka er med i årets tXt-aksjon: Ut av skyggene

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek