Det du får ut av denne boken er avhengig av det du putter inn. I alle fortellinger du ser, hører eller leser er du ikke helt passiv: I dataspill deltar du, i TV lever du deg inn i verdenen som blir vist og i bøker skaper du hele sulamitten inni hodet ditt. Og dette kommer fra innenfra deg, basert på hvem du er, hva du tenker og føler.
Går litt høyt ut der, men boken traff meg hardt, og jeg ser når jeg prøver å forklare hva og hvorfor at grunnen til tyngden er mine egne tanker og følelser. For boken i seg selv, historien og hovedpersonene, er ikke så spesiell. Til gjengjeld glitrende skrevet, for eksempel liker jeg godt effekten av at selv om største delen av fortellingen er sett gjennom Plommes øyne, skifter synet av og til andre.
Av handlingen kan jeg si litt, selv om det virker så mye mer platt her enn det jeg opplevde når jeg leste. Plomme blir 14 år. Hun har problemer å passe inn i jentegjengen og mye dreier seg rundt henne og sine forsøk på å passe inn. Andre viktige personer er hennes to brødre, med hver sine hemmeligheter, og nabokonen Maureen som kommer inn i historien gjennom å bli venn med Plomme. Det som driver det hele fremmover er de ulike grunnene til at Plomme, brødrene og Maureen gjør det de gjør. For det eskalerer. Jeg tror ikke jeg har sittet så anspent på lenge som når Plomme dytter husken til lille David, Maureen sin unge, mens hun blir sintere og sintere på grunn av en krangel med Maureen. Og slutten er vond. Skikkelig vond. Det virker som ting går greiere, at ting løsner, så kommer de siste fem sidene og du lukker boken og bare stirrer tomt foran deg med en vond klump i magen.
Denne boken viser deg voksenverdenen, den verdenen der alt ikke går bra, der det gjøres kjipe ting, og der et ikke finnes en mor eller far som kan ordne opp. Så før du leser denne boken, husk at uskyldighet tapt kan aldri fås tilbake.
Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek
