Regines bok av Regine Stokke

En ung jentes siste ord. Face your fear. Accept your war. It is what it is.

Denne boken er en redigert utgave av bloggen til Regine Stokke ”Face you fear”. Regine Stokke var en ung jente som fikk en alvorlig kreftssykdom og beskrev på bloggen hennes de femten månedene hun kjempet mot sykdommen. Hun var en tøff jente som gikk bort 3.12.2009.

Denne boken tar med både innleggene hun skrev, både om selve behandling og om hvordan livet med en alvorlig sykdom var. Det er også tatt med et utvalg av kommentarene som kom på innleggene hennes. Boken, som bloggen, viser mennesket Regine Stokke, der hun veksler mellom håp og drømmer, og frykten for døden og kampen mot fortvilelsen. Gjennom kommentarene til innleggene kommer de rundt henne, kjente og ukjente, frem. Kommentarene viser den innvirkning hun hadde på dem som kjente henne, og ble kjent med henne gjennom bloggen.   

Boken har mange flotte bilder, Regine var en ivrig og dyktig fotograf og mange av hennes bilder pryder boken. Det er også private bilder av Regine fra før sykdommen og under sykdomsperioden.

Den er også full av dikt og sangtekster. Jeg selv kom over bloggen på bandet Ulver sin nettside, et band hun var stor fan av. Fra det leste jeg bloggen hennes til det var slutt. Bloggen er som boken: Det er sterkt, det er vondt og det er viktig. Sett pris på livet ditt.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Jasper Jones av Craig Silvey

Denne boken er fantastisk. Les den.

Da jeg lukket denne boken ble jeg sittende med en god følelse i magen. En sånn god følelse du har etter du har opplevd noe kjekt og viktig. Så innså jeg med en synkende følelse, at jeg, som hovedpersonen Charlie i boken, mangler ord. Vi har begge mye vi vil ha sagt, men mangler ordene for det vi vil si. Forfatteren derimot mangler heldigvis ikke ord og har skrevet en fantastisk bok. I en verden som bruker superlativer i hytt og gevær sier kanskje ikke det så mye, så jeg sier det en gang til: Denne boken var helt fantastisk.

Charlie, 13, blir vekket av Jasper Jones utenfor vinduet. Jasper Jones er halvt aboriginer og halvt hvit, og er den som får skylden dersom det skjer noe galt i den lille gruvebyen Corrigan.  Denne natten er Jasper er helt utav seg og trenger hjelp. Men han vil ikke si hva det er.  Og hadde Charlie visst hva han trenger hjelp til hadde han aldri blitt med ham ut i natten til Jasper sin hemmelige plass. For der henger det en død ung jente. Sammen med Jasper forsøker Charlie å oppklare mordet, de to er de eneste som vet hun er død.  Det blir starten på en sommer som fører Charlie inn i de voksnes rekker. Drapet og videre etterforskning fører også til at han grubler over de store spørsmål, han har noen flotte refleksjoner, som denne:

     

Unnskyld betyr at du stiller deg åpen for omfavnelse eller latterliggjøring eller hevn. Unnskyld er et spørsmål som tigger om tilgivelse, for det gode hjertes metronom vil ikke stanse før alt er rett og sant igjen. Unnskyld gjør ikke om på ting, men skyver ting fremover. Det bygger bro over avgrunnen. Unnskyld er et sakrament. Det er et offer. En gave.

Ja. Unnskyld er når gode mennesker har det vondt. Og de folkene som bekymrer meg, er de som på grunn av et brudd i omløpet sitt, på grunn av et hull i hjertet sitt, verken kan kjenne det, si det eller risse det i trær, eller sende det til himmels ved å blåse det fra håndflaten. Eric Edgar Cooke hvisket det aldri. Albert Fish innrømmet det aldri. Boston-kveleren sendte det aldri opp. Gertrude Baniszewski brente det aldri inn i huden til Sylvia Likens. Og det er derfor en del av meg nøler med å tro at det var Lauras morder som var ansvarlig for å ha skåret det ordet inn i treet.

Det er 1965 i Australia, men det kunne vært når som helst. Historien i denne boken er ikke knyttet til en plass eller et årstall. Det er en historie om å bli voksen og se verden at verden ikke er i sort/hvitt men i gråtoner. Det er blitt sagt at barndommen er over når du vet du skal dø. Du kan også si at du blir voksen når du ser at de voksne ikke har svarene på alt eller kan løse alt. Når du må ordne det selv for de har nok med sine egne problem. Og når du innser hvilket ansvar foreldre og voksne har, og at ikke alle takler det ansvaret. Charlie blir en likemann til sine foreldre og blir kjent med dem på nytt, og det både på godt og vondt.

Boken er som et stykke av selve livet. Den er morsom, tragisk, vakker og grusom. Den har dype tanker og tanketomme morsomheter. Den har episoder så vakre at du får gåsehud og hendelser så grove at du raser mot verdens urettferdighet. Men viktigst av alt er at den har håp, og den har et par anstendige flotte personer som du ville være stolt av å kalle dine venner. 

Les den. Den er som sagt mange ganger nå, fantastisk. Du vil være et litt bedre menneske etterpå.

Ungdomsbøker

Lyst å bli fristet av de mange gode ungdomsbøkene som blir gitt ut? Lyst å diskutere bøker med andre? Mange norske forlag har gått sammen og opprettet Ungdomsbøker.no. De presenterer selv siden sånn:

Ungdomsbøker.no er et sted der du kan opppdage, diskutere og dele bøker og leseopplevelser med andre. I tillegg til diskusjonsforumet vil det også bli lagt ut informasjon om nye bøker, filmer.
Det vil også bli forfattermøter og konkurranser!

Jeg har kun sett kjapt på det, det virker lovende.

Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek

Mus av Gordon Reece

Psykologisk thriller. Hvor langt kan du presses? Og hva skjer når strikken ryker?

Shelley, på snart seksten, kaller seg og moren sin for små, grå mus. De flykter fra ubehageligheter, finner seg i det meste, gjør sin plikt og gjør ikke motstand. Det er ingen helter dette, ikke vakre, modige mennesker med et mål og en plan. De er vanlige grå mus med vanlige grå liv som bare vil være i fred. Men slik er det dessverre ikke, far i huset har stukket med sin (mye) yngre sekretær og skilsmissen var opprivende. På skolen har tre tidligere venninner av Shelley bestemt seg for å gjøre livet hennes til et levende mareritt. Det går så langt at Shelley en dag står på jentetoalettet på skolen sin og stirrer på sitt eget speilbilde. Der ser hun seg selv med hele hodet omsluttet av flammer.

Så de flykter. Flykter ut på landsbygden. Flykter til et fredelig hus på langt borte fra mobbere og svikefulle menn. Endelig kan de leve i fred og ro, nyte sine klassiske stykker, sin oppløftende litteratur og sine romantiske filmer. Shelley får hjemmeundervisning og forbereder seg til de avsluttende eksamenene, moren jobber som underbetalt sekretær til tross for sin utmerkede jussutdanning. For viktigst av alt er at alt er trygt. Hverdagen er tilbake. Så får de nattlig besøk…

Og mer kan jeg ikke si, dette er kort fortalt det som skjer i den første tredjedelen av boken. Det vil si at det er to tredjedeler av boken kan jeg ikke si noe om. For jeg vil gjerne at du skal kjenne på usikkerheten til Shelley og moren hennes. Jeg vil du skal tenke: ”Hva skjer nå?”, og ikke minst: ”Hva ville jeg gjort?” Det jeg kan si er at menneskesinnet er fascinerende, flott og skremmende. Og vi er i stand til mye mer enn vi er klar over.
Dette var en særs spennende og skremmende bok. Den er brutal og ekkel til tider, ikke for å skremme, men for å vise. Det den vil vise er at det skumleste som finnes er ikke der ute, det er inni deg.

Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek

Saiko av Linn T. Sunne

Ssssssaiko! En kort ekkel thriller med mye mellom linjene.

--Så kva er det de ungdomar vil ha i kommunen?

[…]

--Vi vil berre bort herifrå.

Grete ser oppgitt på meg.

-- Sorry, men det er sant. Kva skal vi gjere her? Vi berre ventar på å få reise ut. Oppleve noko! Det skjer aldri noko her.

Ella har sommerferie før det siste året på ungdomsskolen. Hun drømmer om Simon, og kanskje drømmer også Simon om henne? Men sommeren ender ikke med søt idyll, det skjer noe som kaster lange skygger over resten av ferien til Ella. For fest er ikke alltid bare moro, og for mye drikke på tom mage kan gå galt. Som gjør det for Ella. Verst av alt er at hun etter denne episoden havner i klørne på bygdas ensomme ulv, Steinar, alle ungjenters sjåfør. Han tvinger henne til å være kjæresten hans, i ett år skal hun sitte i fremsete på bilen og late som om hun er sammen med ham. Ett år er lang tid når du er ung og rastløst, og ikke nok med det, Ella finner etter hvert ut grunnen til Steinar har kallenavnet Saiko.

Denne treffer nok aller best de som vokser opp eller har vokst opp på bygda. Den forteller i korte trekk en historie som du kan putte inn din egen hverdag i. Det er et kort og effektivt språk med korte setningene, så jeg grep meg ofte i å lempe inn mine minner for å fylle ut beskrivelser av folk eller bygda. Dette likte jeg godt, boken føltes tidløs på mange måter.

Det ligger en guffen uro og lurer hele tiden. Istedenfor å tenke: ”Går dette godt tenkte?”, tenkte jeg: ”Hvor galt går dette?” Det kan bli nokså mørkt i Ella sin historie, men som vi vestlendinger som har kjørt nok i tunneler vet: Det er lys i andre enden.

Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek

Fengsla av Hilde Kvalvaag

I en ubåt i kjelleren lever to jenter. Den ene er rastløs, utforskende og har i følge henne selv, ligget med flere gutter en som kan telles på fingre og tær og den andre er jomfru, kjedelig, skoleflink og hun blir alltid nummer to på 500 meteren. 

Mia og Idun er søskenbarn. Problemer hjemme har ført til at Mia flytter inn hos Idun og moren hennes. I begynnelsen går ting dårlig, men etter hvert knyttes et sterkere bånd mellom jentene og Mia flytter inn på rommet til Idun og døper det ubåten. Her lever de sammen og holder verden utenfor på avstand. Helt til Mia blir forelsket i Johan. Johan som bor på fangeøya der de oppholder kriminelle med lang sonetid. Mia og Idun bestemmer seg for å reise ut for å besøke fangene på øya. Noe som er strengt imot reglene. De ror over ukjent farvann og ting blir aldri som før.

Dette er en av de dystre og mørke ungdomsbøkene uten en lykkelig slutt. Språket i boka er enkelt og nøkternt. Det går fort å lese og boka er ikke altfor tykk. Den har ikke flere sider en nødvendig for å fortelle denne historien med de klassiske ungdomstemaene identitet, grenseutprøving og løsrivelse. En spennende og tankevekkende bok for de som ikke er avhengige av en lykkelig slutt.

Hilde Kvalvaag vant Brageprisen for denne ungdomsromanen og her: http://brageprisen.no/hXGXCmgRrW45.15.idium kan du lese et utdrag fra boka.

Therese Pedersen

Da jeg lot deg gå av Gayle Forman

Noen album følger du ikke opp. Noen bøker står best på egne bein. Noen suksesser er vanskelige å ikke utnytte. 

I denne boken er det Adam som forteller sin historie tre år etter ulykken, tre år etter Mia forlot ham. Adam er blitt rockestjerne.  Han er blitt en ”vanskelig” rockestjerne mer og mer desillusjonert av musikkbransjen, fremmedgjort fra bandet sitt og med et stadig mer urolig sinn. Så en kveld der bandet har dratt til London på forhånd går han alene gatelangs i New York, gjemt for fansen bak solbriller og skyggelue, og havner på konsert med Mia, hennes debutkonsert.  Overraskelsen er stor da han blir gjenkjent (ingen som hører på klassisk kjenner vel han) og blir konfrontert av Mia etter tre år uten kontakt. Det blir en heftig kveld og natt med store følelser der de to prøver å finne ut hvorfor han lot henne gå, og hvorfor hun gikk. Det handler mye om musikk og om store følelser.

Bob Dylan sin andre skilsmisse resulterte ikke i Blood on the tracks, Joni Mitchell skrev ikke Blue 2, Nick Cave skrev ingen The Boatmans call 2.

Poenget mitt er at denne boken står ikke på egne bein. Den kan ikke leses uten å ha lest Hvis jeg blir og sammenlignet med den blekner Da jeg lot deg gå. Den hjerteskjærende historien om Mia som mister familien sin i en ulykke og bli svevende mellom liv og død er rett og slett så mye mer enn historien om et forhold som tok slutt. Denne boken føles ikke nødvendig.  

Men når det er sagt, Forman kan dette med å orkestrere en handling. Den starter i det stille for å bygge seg opp sterkere og sterkere, som et crescendo i et musikkstykke, til avslutningen der følelsene står i brann, musikken blir så sterk at det rister i rommet.  Hør disse sangene for å forstå hva jeg mener:

Mono - Ashes in the sky       Yndi Halda – Dash and blast      Explotions in the sky

Jeg kom på Arne Svingens billedroman Med egne øyne da jeg leste denne, og da ikke bare på begge sine fabelaktig flotte forsider, men at musikken beskrevet i begge bøkene virker inspirert av emosjangeren. Og det passer bra, bøkene er minst like dramatiske som musikken.

Jeg likte egentlig denne boken mye bedre enn det kommer frem, men den blir så grundig overdøvet av sin forgjenger. 

Dette er en bok som CappelenDamm har sendt ut på Bokbloggturne, les Signii sin mening fra i går, og Luxlie sin mening i morgen.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek