Dødsengler av Steffen R.M. Sørum

Engler: Ikke søte små babyer med vinger, men iskalde drapsbabes fra fremtiden.

 Engler; bevingede vesen, sendebud fra en høyere makt. De har funnes i en form eller annen opp gjennom hele historien til mennesket. Vi har alle en eller annen oppfatning om hvordan engler ser ut. Noen mener de er høyreiste vakre budbringere,  andre tenker på trøstende hjelpere, manger ser for seg små søte babyer med vinger. Men hva om de ikke er sendt fra en høyere makt? Og hva om de ikke er snille? Hva om det vi tror er engler egentlig er vesener sendt fra framtiden med ondt i sinnet? En dyster fremtid venter oss dersom ikke disse dødsenglene kan stoppes nå!

Norge, i dag: Vi følger fire ungdommer, alle med sine hverdagskamper: I Kvengedal sloss Mikkel med sorgen over å ha mistet moren og å ha flyttet fra storbyen til en liten bygd og Ida sloss for å bli sett av sin far, snøbrettlegenden Super G. I Oslo sliter Petter med å konsentrere seg etter en merkelig hendelse i Paris og har sterkt press fra faren om å gjøre karriere. Noor har problemer med å kontrollere sinnet sitt. Men de blir alle fire dratt inn i en større og farligere kamp med en fiende som overgår alle deres indre demoner. Det er en krig som foregår i en dyster fremtid, der slagene foregår når som helst i tiden, også i dag.

Det er en kjapp bok. Det skjer mye, hele tiden og overalt. Der var mange spennende scener her: Mikkel og Ida i et småfly med kurs rett mot slottet omringet av ”dødsengler”. Et skatehopp som går forferdelig galt (det som skjer etterpå var brutalt!) og ikke minst Mikkel sitt hopp ut fra fly i en ”Wing suit” med snøbrett på ryggen og ingen peiling på hvordan det virker. Dette er scener som får deg til å flippe bokside etter bokside for å finne ut hvordan det går. Men alle disse flotte scenene ble ikke til sammen en god historie. Jeg ikke nysgjerrig på verken den dystre fremtiden, på de fire ungdommene eller hvordan det hele skulle gå. Verden føles ikke helt ”skrudd sammen”, det er definitivt mer ”Fiction” enn ”Science”. Jeg burde likt dette, men dessverre. Jeg er sikker på at de som boken er skrevet for, yngre folk enn meg, vil like den bedre.

Jeg fikk ”Terminatorvibber” også når jeg leste denne boken som av serien Den 4. parallell (der siste bok Maria-eksperimentet akkurat er gitt ut) så den kan sjekkes ut.

Denne boken fikk jeg tilsendt av Aschehoug med ønske om at den ble lest og blogget. Og det er jo hyggelig å få flere bøker inn i biblioteket.

Les et utdrag fra boken her

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Går du på ungdomsskolen og ønsker en utfordring?

Fra Foreningen !Les: Vi søker tre elever fra hele landet som skal lese alle anmeldelsene på www.uprisen.no og på bakgrunn av dem nominere 5 bøker til UPrisen 2010/11.

Les mer her

MOT – Diverse forfattere

Noveller om mot.

Kremen av norske ungdomsbokforfattere har her tatt utfordringen og skrevet noveller om ordet ”mot”. 

Her er Taran L. Bjørnstad (kjent bl.a. med DBY), Harald Rosenløw Eeg, Sverre Henmo (med Natt på Frognerbadet), Hans Petter Laberg (som har en bok med en av verdens fineste titler Holde hardt og aldri slippe), Charlotte Glaser Munch, Annette Münch, Lars Mæhle (Landet under isen), Renate Nedregård (hennes debut Mirakel var strålende) og min personlige favoritt Ingelin Røssland (bøkene om Engel Winge er knusegode).

I de ni novellene blir ordet ”mot” gitt en historie.. I ”Gitte er en f…” møter du Boye som tagger og betaler seg ut av problemet. I ”666” dukker Emma opp, tøff i tryne, men mykere inni. ”Dette blir mellom oss”, her er Erling som sliter med å finne venner etter å ha flyttet.”I vinduet”, må jeg innrømme at jeg ikke fant helt ut av, verken historien eller om jeg likte den. ”Jeg sa jeg torde” har en sånn overraskende slutt som jeg liker i noveller. I ”Dagens helt” forstår du at det er noe mer som Thomas ikke forteller hverken til moren eller politiet. ”Veggpryd” er sjarmerende om kjærlighetsproblem, noe som er ekstra vanskelig når du henger opp ned i espalieret (nei, jeg visste heller ikke hva det var). ”Samme kva som hender” om Aron, som først er skikkelig, skikkelig kjip, for så å vise mot. Men er det for sent? I avslutningsnovellen ”Dommens dag”, er det vanskelig å både holde seg inne med de kule og støtte en barndomsvenninne, for hvem forteller sannheten? Hvem var det som gikk over streken?

Jeg utviser mot ved å skrive om novellesamlinger uten egentlig ha lest så mye noveller. Mitt forhold til noveller er som følger: Karen av Alexander Kielland som var mitt første møte med virkemidler (”De hadde denne i A-klassen i går, de sa noe om en kjole som strammet, noe om at alt ikke ble sagt rett ut”), Roald Dahl, med sine noveller med overraskende slutter og Science Fiction-noveller. Her har jeg tre korte favoritter som jeg har lastet inn på mobilen og leser på Mobipocket:

”I have no mouth and must scream” av Harlan Ellison,

”Fragments of a hologram rose” av William Gibson

”Divine Madness” av Roger Zelnazny

Så noveller? Jeg foretrekker dem på skjerm som korte godbiter som kan nytes når jeg plutselig trenger lesestoff. For i godstolen, der er det de lange fortellingene som smaker best.

Dette er ett av syv innlegg i CappelenDamm sin Bokbloggturne om boken. I går kunne du gå innom Elikkens bokhylle for hennes mening og i morgen kan du stikke innom Les mye for å finne ut hva som blir skrevet der om MOT.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek