Salamandergåten av Jørn Lier Horst

Årets påskekrim?

Boken sløser ikke med ord, den går rett på sak: Cecilia Gaathe finner en død mann i sjøkanten ved hotellet faren driver og de begge bor i. Cecilia mistet mor sin året før, hun forsvant og ble funnet druknet. Mens hun står der forstenet av det grufulle synet kommer Leo, mor hans er nyansatt på hotellet. Han ringer politiet, men ikke før han har tatt noen bilder av liket. Politiet kommer, og de to blir jaget vekk, de går ned til Une og hunden Egon. Une bor her i Skutebukten sammen med faren som er fisker. Faren har sett at det ligger et båtvrak på skjæret og mener det er en ulykke, snart mener alle det. Det vil si alle utenom Cecilia og Leo som har sett fotsporene som gikk rundt den døde mannen. Noe har vært der før dem og ikke sagt i fra!

Det er en glede å lese en godt skrudd sammen krimgåte. Det er mange gjester på hotellet Perlen, og det er ikke alle som er de de utgir seg som. Og hvem kan de stole på? Spennende er det hele tiden, og på slutten er boken umulig å legge fra seg. Og selv om denne gåten blir løst er det en enda større gåte, hva skjedde egentlig med mor til Cecilia?

Jørn Lier Horst som har skrevet boken er politimann, han har skrevet mange krimbøker for voksne, og fått mye skryt for dem. Dette er hans første bok for et yngre publikum, og den første i en serie. Jeg tenker at jeg skulle ønske at jeg hadde denne serien å lese da jeg var yngre, og ikke Hardy-guttene, dette var mye bedre. Og jeg tenker at jeg leser for lite krim. Ta denne med i påskeferien, og trenger du flere gode krimbøker? Les da bøkene om Afrodite: Afrodite og døden, Afrodite og sviket og Afrodite og ulykkesfuglen 

Finnes også som ebok i  eBokBib (finn gratis appen i Appstore eller Google Play)

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Song for Eirabu 1: Slaget ved Vigrid av Kristine Tofte

Høgnorsk er den beste beskrivelsen for språket denne boken er skrevet på, det høytidelig og vakre språket i boken viser nynorsken fra sin aller beste side. Det er et språk som tar deg med inn i en annen verden, Eirabu, men og samtidig bak i tid, til våre røtter. 

Fantasy for voksne er denne blitt kalt. Jeg tenker vel at det er en fantasybok som ikke trenger et kart, slektstre eller et leksikon for å lese. Det har tatt lang tid å lese boken ferdig og lang tid å skrive om den. Boken gledet meg stort til tider, men den holdt meg ikke oppe til langt på natt, jeg kunne fint legge den fra meg.(Sånn sett var boken veldig sympatisk.).For meg er hva det handler om og hvem det handler om det viktigste, uavhengig om det er en bok, tegneserie eller film. Liker jeg historien eller folkene i historien liker jeg boken. I Song for Eirabu var historien og personene bare helt ok, men det var en glede å lese den.

Landet Eirabu har en lagnad, det skal oppstå og gå til grunne i en evig sirkel. Sånn er det, sånn skal det være, men sånn er det ikke nå. Og det starter historien, med volva Ama våkner i myren der hun har sovet i tusen år og ser at verden har ikke gått videre som den skulle. Hovedpersonene er søstrene Ragna og Berghitte. De vokser opp  i en hard hjem, med sverdsmeden Sakse som er mannevond og folkesky, moren som er en redd skygge av en kvinne og en lillebror som er en bytting. Men de er blitt lovd at noen skal hente dem, at noe stort vil skje. Og det gjør det. Til de grader. Når jeg sier historien var helt ok er det nesten sant, det er noen kapittel her som helt tar pusten fra meg.

Det som var en glede med denne boken var å bli tatt med til Eirabu gjennom et fabelaktig språk. Jeg ble litt høgtidsstemt av boken og stolt av røttene i kulturen vår her nord. Bruken av norrøne myter og kultur gjorde at Eirabu føltes ekte uten å verken bli en blåkopi av Vår gamle gudelære eller en historielærebok.  (Det at den ble lest på turne oppover Vestlandet hjalp nok også på denne .) Det at jeg har vært på laiv gjorde også at det var lett å se for meg folket i Eirabu og landet selv. Nyårsblotet kunne jeg for meg som jeg var der. Jeg vil takke forfatteren for å få lov å komme inn i denne verdenen og selv om jeg hadde tenkt at det ble med dette besøket til Eirabu, gjorde den siste linjen i boken det umulig å ikke lese neste bok. Jøje meg!

Så alle dere nynorskhatere der ute, les denne og bli overbevist. Og alle norsklærere, kopier et lite kapittel (det er lov) og gi ut til elevene deres (eller kapitler fra Bli Bjørk av Mette Karsvik eller bøker av Frode Grytten som eksempel på flott nynorsk).

Det har vært en flott aksjon der internett skulle redde Song for Eirabu nå som bok to kommer ut. Det har vel internett med Ida Jackson i spissen gjort. Så nå er det bare å vente på Song for Eirabu 2: Vargtid.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

PS: Å kritisere innhold direkte i bøker synes jeg egentlig er litt frekt. Det er ikke min bok, jeg må skrive en selv om jeg skal få det som jeg vil. Men jeg klarer ikke dy meg: Du kaster ikke sverd! Du kan være så flink du bare vil, sverd kan ikke kastes. Økser, kniver og spyd er utmerkede kastevåpen, sverd er ikke. Bare prøv selv.

PPS: Det burde blitt skrevet på nynorsk dette. men eg skriv ikkje så godt som eg snakker, så diverre.

PPPS: På Facebook: Song for Eirabu 2: Vargtid

Ungdommens kritikerpris 2012

Fra Foreningen !Les:

Vinneren av Ungdommens kritikerpris 2012 er Gjennom natten, av Stig Sæterbakken.

Juryens begrunnelse 2011/12
Det er en ære for oss å få være med på både å bestemme og å dele ut prisen til vinneren av Ungdommens kritikerpris 2011/2012.

Juryen har bestått av ni forskjellige klasser fra ni forskjellige videregående skoler spredd ut over hele landet. Å lese åtte bøker på tre måneder har både vært en utfordring og en opplevelse av mestring.
Storjuryen har brukt en hel dag på å komme fram til årets vinner. Mesteparten av denne tiden brukte vi på to bøker, som lå veldig tett i tet dette året. Det var stor intensitet på storjurymøtet, og det har vært vanskelig å peke ut en vinner.

Begge bøkene er veldig gode på hver sin måte, og begge har vekt stort engasjement både i de enkelte klassene, og hos storjuryen. Bøkene var lette å kjenne seg igjen i. De handler begge om familieverdier, sorg, og om det å miste noen. Bøkene var samtidig veldig forskjellige i skrivestilen.  Den ene boken fenget veldig mange, og skapte stor leselyst, mens den andre skapte stort engasjement. Boken som nesten nådde helt opp, var Ismannen av Anders Bortne. Den måtte gi tapt for en sterk bok som lærer en om livets verdier.
Vinneren av Ungdommens kritikerpris i år er en bok som skildrer alt fra den bunnløse sorgen og den store forelskelsen, til de minste detaljer, med stor presisjon. Boken tar en med storm, og forfatteren har valgt hvert ord med omhu; det virker som at de er håndplukket og perfekt plassert. Dette gjør alle avsnitt i boken vakre, ikke bare sammen, men også enkeltvis.

Boken åpner sterkt, og griper leseren med en gang. Forfatteren greier å holde fast i leseren ved at boken bygger seg mer og mer opp før den ender i en hårreisende, gripende, tragisk og samtidig vakker avslutning. Boken er både realistisk og til tider uvirkelig. Men nettopp dette uvirkelige fenget elevene og juryen, ettersom vi kjenner oss igjen i en uvirkelig verden.

Juryen la vekt på at boka var både spennende og at den skapte rom for ettertanke. Det er et litterært verk som får oss til å erkjenne at lykke er vanskelig å holde fast i, at lykke er flyktig. Det gjør tidvis vondt å lese boken, nettopp fordi avstanden mellom lykke og sorg virker så kort.

Vinnerboken setter tankene i gang, og får en til å stoppe opp underveis for å reflektere over sitt eget liv. Slik vi leser det, skiller boken seg spesielt fra de andre bøkene ved at den starter i sorg, og ender i håp. Dette håpet avslutter leserens og forfatterens mørke reise på et tankevekkende vis. Håp kommer i så mange former. Det er som et lys som slås av og på.

Ungdomsboka sa dette om boken: http://ungdomsboka.blogspot.com/2012/01/gjennom-natten-av-stig-sterbakken.html