Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren

Den korte versjonen: Les denne boken. Dersom du liker bøker så kan jeg nesten ikke se for meg at du ikke liker denne boken. Dersom du ikke liker bøker, vel, det er fremdeles en god sjanse for du liker denne.

Den lengre versjonen: Ondskapen har kommet til Engelsfors. Det er en liten svensk by hvor mulighetene for et lykkelig liv allerede var små. Vi møter den med en gang når den tar livet av Elias. Det skulle være en utvalgt til å stoppe ondskapen, men de var syv. Nå er det bare seks stykker igjen. De resterende utvalgte møtes under en blodrød måne, dratt ut i natten av mystiske krefter til folkeparken Kärrgruvan. De er:

Rebecka: Lederen. Perfekt på alle måter i øynene til alle andre. I sine egne øyne er hun søppel.

Minoo: Streberen. Skoleflink og moden, men livredd for å bli avslørt som en som ikke kan noe.

Linnéa: Opprøreren. Gatetøff jente med masse livserfaring på godt og vondt.

Vanessa: Festjenta. Vakker, populær, forelsket og lykkelig. Men hva med familien, hva med framtiden?

Anna-Karin: Mobbeofferet. Får hun sin hevn? Og er det verdt det?

Ida: Bitchen. Skolens dronning og en ubarmhjertig mobber. Er det alt?

Elias: Outsider, mobbet og død.

Dette er de utvalgte, og de liker ikke hverandre. Hvordan kan de stå sammen mot noe en ondskap ute etter å drepe dem? Hvordan skal de forstå kreftene de besitter og lære å bruke dem?

Det som gjør det så himla bra er hvor vanlig Engelsfors og de som bor der er. Dette kunne vært hvor som helst. Det kunne vært Ålgård. Denne balansen mellom hverdagsproblem som du tror på og magi, telekinese, demoner og hekser er perfekt. Det er ingen lette løsninger, du må slåss for det du er glad i. Og det gjør disse jentene, de slåss mot indre og ytre demoner. De kjemper mot følelsen av å ikke strekke til, mot håpløshet, mot seg selv og mot ondskapen.

Skildringene av disse jentene i første klasse videregående er uovertruffen. Deres styrker og deres svakheter kommer fram, deres tvil og tro og et gryende vennskap mellom svært forskjellige typer folk. Det å se en person i sine egne øyne og så i andres øyne er et av de beste argument å lese en bok. Du lærer å se utenfor den lille boblen som er hodet ditt

Etter at boken startet med en av de utvalgte ble drept var jeg nervøs hver gang faren truet en av de andre seks.Og da det ble i en bisetning henvist til  Unaussprechlichen Kulten var jeg solgt. Denne boken slukte jeg. Og det er to til som kommer, ”Ild” kommer i 2013 og ”Nøkkelen” i 2014.  

18. februar har filmen premiere i Sverige, her er traileren:


 

Finnes også som ebok i  eBokBib (finn gratis appen i Appstore eller Google Play)

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Bandet mitt spiller ikke progrock

Skrevet av Liv Eirill Evensen og illustrert av Ronja S. Berge.

Det handler om musikk, og denne bilderomanen kan sies å være mer en EP enn et album. Det betyr at det er kort, flott og uten dødpunkter. Og tegningene er nydelige.

Helle spiller bass. Bass og trommer er ryggraden i et band og jeg anser bassister for å være de kuleste på scenen. Men det er ikke så kult å spille bass alene, så Helle stikker innom en audition til bandet Son Henry Band, som spiller progrock. Det er (selvsagt) tre gutter, som (selvsagt) er skeptiske til en jente som spiller.  For et band skal fungere må kjemien mellom de som spiller fungere, og for et øyeblikk gjør det det. Men kjemi mellom folk er så mangt, og gutter og jenter sammen leder fort til mer enn vennskap. Hvordan vil det som skjer påvirke bandet?

Hjemme er moren oppslukt i ny kjærest, Gunnar. Han er helt annerledes enn faren og Helle føler seg utenfor. Helle roter i kassene med plater etter faren for å kanskje forstå mer. Og hun forstår mye, som det hun tenker etter å ha hørt Joy Division sin ”Unknown pleasures” (en av de dystrere plater i rockehistorien) og så ha snakket med sin far på telefonen: ”Jeg leser, og tenker at det må være mange år siden pappa hørte på Joy Division, var deppa, frustrert og utenfor.”

Som musikk setter denne boken i gang følelser og tanker. Tanker om musikk. Tanker om folk og hvorfor de gjør som de gjør, og om at det å ta en sjanse av og til går bra, av og til dårlig. Det er en klok bok som du leser flere ganger for du liker de stedene den tar deg med til  og ikke minst for å studere tegningen. Ronja S. Berge tegner så vakre folk, de bærer alle følelsene sine på utsiden.

Jeg tenker at denne hadde vært fet som en ebok, med lenker til musikken. Jeg tenker også på hva barna til neste generasjon skal fjøre når de ikke kan bla gjennom deres foreldre sine gamle lp-plater eller cd-er, vil spillelistene på Spotify være deres blikk inn til foreldrene sin ungdom?

En bok verdt å låne, men også kjøpe.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

PS: Mye kan sies og har blitt sagt om progrock, men Nemi sa det best i denne stripen: