Kampen om Kervad av Asbjørn Rydland

”Og midt i det heile stod Koll, son til stallmeisteren, med drakeeld i blodet og Nordavinden stormande rundt seg”

Mye har skjedd siden jeg sist besøkte Koll og landsbyen hans Kervad i den første boka om ham, Drakeguten. Koll har blitt en ung mann, han kjenner evnene sine bedre og han har fått mer erfaring på godt og vondt. Kervad har blitt en større og rikere by. Utgraving av arsomitt, utvunnet fra drakeeggskall, har brakt arbeid og nye folk. Men ”Frihetens pris er evig årvåkenhet” for Kervad er ikke lenger en landsby i gokk som ingen har hørt om, og Koll er ikke lengre en ung gutt med skjulte evner. Større steder har kastet sitt blikk på Kervad, og det går mot krig.

En omliggende gård blir angrepet av leiesoldater og Koll på patrulje må gripe inn. Han så bruker sine evner til å se at det er farer på vei, mot landsbyen og mot Dragehulen. Kervad må ta et valg, underlegge seg, eller sloss for friheten. Og uansett valg må innbyggerne stå sammen. Det gjelder også Koll, i duell kan han ta de fleste, men han kan ikke stoppe en hær alene. Det finnes mange måter og sloss på, alle er ikke like klare. Det fører til at Koll sin mistro til gamle fiender i landsby kommer opp til overflaten. Klarer han å legge den til side når de møter en felles fiende? Og jo nærmere de kommer åpen strid jo mer presser spørsmålet seg fram: Hvem står egentlig bak denne striden? Og hvorfor?

Med store evner kommer stort ansvar og det ligger et tungt på Koll. Han prøver å gjøre det rette, men unge menn har ikke alltid rett. En hovedperson er mest troverdig når han ikke er perfekt, og Koll er langt fra perfekt. Ikke minst vises det i hvordan evnene hans hele tiden må passes på, dragen som hele tiden egger til strid inni ham. 

Denne tok litt tid å komme inn i. Men det var min feil. Jeg hadde ikke lest bok 2 og bok 3. Det burde jeg gjort.  Den første boken handler om Koll som oppdager kreftene, og drakehula, i bok to Med eld i hjartet havner han i storbyen, Vilkafjord, og vikler seg inn i intrigene der. I bok tre, Mørkemanaren, kommer mørket til Kervad. Dette er solid håndverk. Det er godt skrudd sammen, alt stemmer, alt er gjennomtenkt, du stopper ikke for å tenke ”hvem var det”, ”hvorfor skjedde det”, ”hvordan går det an”. De få gangene jeg stoppet var det for å beundre håndverket. En godt skrudd sammen samtale her. En flott beskrevet kamp der. Og jeg fikk frosten i meg da vinteren rundt Kervad satte inn.  Og slutten. Det går det nesten godt. Jeg ble helt paff av de siste sidene.

Jeg ønsker meg litt mer tid, tid til å lese bok to og tre, for jeg vil være klar til neste bok.

Boka er på 338 sider og utgitt av Samlaget. De spurte om jeg ville lese den og skrive noen ord, og det ville jeg jo.

Du finner de tre første bøkene som ebøker: Drakeguten, Med eld i hjartet og Mørkemanaren i eBokBib (finn appen i Appstore eller Google Play, den er gratis)

Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek 

PS! Koll sloss med lang kniv og lite skjold, Jeg liker godt sverd og buckler. Her er Truls og meg, jeg skulle hatt litt av den nordavinden her gitt:

Lykkeravnene av Paul Durham

Denne boken ville jeg lese på grunn av omslaget. Det er natt over en gammel byen, og noen kappekledde skikkelser hopper fra hustak til hustak i skyggen av en vannspyer. I bakgrunnen strekker en stor skog inn i tåken, og på himmelen er månen i ferd med å slukkes. Alt tilsier at her er eventyr å finne og hemmeligheter å utforske. Og det hele begynner med en vill jakt over hustakene i Svartlågsbyen. Ellisiv, Folly og Kasper er i trøbbel. De har en forbudt bok i hendene og en illsint bokhandler i hælene. Boken er forbudt av Jarl Morgenparykk Langsjanse, det må bety at den inneholder noe spennende. Bli med Siv og de andre og utforsk denne byen fra hustak til underjordiske ganger. Svartlågsbyen skjuler mange hemmeligheter.

I boken finner de noen svar, men mange blir bestående ubesvart. Og da Folly kommer med ryktet at det er folk på Vertshuset ”Daufisken” som sier de har sett en Myrslask, da må Siv bare vite mer. De voksne sier ingenting, så da er det ingen annen måte å finne svar enn å snike seg ut på natta, på selveste Svartmånenatten. Og om de ikke har lov, vel:

“Hva med deg, Kasper?” spurte Folly

“Jeg tror ikke faren min ville like det noe særlig”

“Det er meningen at foreldre skal mislike det vi gjør.” sa Folly. “Det er jobben deres”

Boken er perfekt for å drømme seg bort en regnfull ettermiddag eller to. Du ler av ungene som lurer Konstabel Bylle, du blir opprørt over den urettferdige Jarl Morgenparykk Langsjanse, du grøsser når Myrslasken dukker opp og du undrer deg over Lykkeravnene. Hvem var de, og hvor forsvant de hen?

Dette er ikke et unikt snøfnugg av en bok. Boken er mer som en valp, snill, litt vimsete og veldig rampete. Den befinner seg i samme gate som Septimus Heap-bøkene eller Begynnelsens bøker, (Smaragdatlaset og Ildkrøniken), med sin kombinasjon av morsomheter og spenning. Det går kanskje vel fort i svingene til tide, men jeg lar meg absolutt underholde. Jeg likte og godt de mange flotte svart/hvitt tegningene i begynnelsen av mange kapittel.

Boken fikk jeg av Aschehoug forlag. Den er på 412 sider. Etter boken var ferdiglest så jeg at helt bakerst var det forklaringer på ord som ”virredyr” og ”flomtunnelltraktaten”. Skulle ønske noen hadde sagt det til meg før jeg begynte å lese boken, men nå vet iallfall du det.

Du finner den også som ebok i eBokBib (finn appen i Appstore eller Google Play, den er gratis)

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

1957 av Jon Ewo

Hva ville skjedd om Tyskland vant den andre verdenskrigen? I forrige bok, 1920, spurte Jon Ewo om hva som ville skjedd om Norge fremdeles var i union med Sverige.  I bok to, 1957, er spørsmålet hvordan Norge ville vært under Tysk herredømme. Norge er en del av Stor-Germania og styres av Riksprotektor Heinrich Himmler. Han har sete i Riksresidensen, det vi kalte Slottet, helt øverst i Adolf Hitlers gate.

Hovedpersonen er en ung pike, 16 år gamle Monika Kruse, kalt Moni. Hun er en posterpike for neo-nazismen. Moni ,og kjæresten Erik, er selve bildet på sunn, norsk, arisk ungdom i propagandafilmer for partiet. De har også blitt beordret til å være et par utenfor filmlerret og skal gifte seg ved sommersolvervfesten. De har selv ingenting de skulle sagt, staten bestemmer hvem som skal gifte seg med hvem for å sørge for at barn blir ”rene”. Monika har, til tross for å være foreldreløs, klart seg godt, mye på grunn av sin onkel Heinrich.  Men noen problem har hun. Hun er frustrert over opptøyene og voldsbruken til ”de røde”, opprørere som ikke forstår hvor godt Norge blir styrt, og hun har mer enn et snev av ”flink pike”-syndromet, en følelse av å ikke strekke til. Og nå som bryllupet nærmer seg innser hun at hun kanskje ikke er stormforelsket i Erik. Hennes mentor fram mot bryllupet, en ekkel type kalt Henry Rinnan, er dessuten overdrevet interessert i henne. Dette problem ja, men det aner oss at det finnes mye verre problem i dette neo-nazistiske Norge.

For Monika begynner problemene for alvor da hun møter den store kjærligheten på Legevakten der hun jobber som en del frontsøster-opplæringen sin. Det har igjen vært gatekamper og sårede fra begge sidene dukker opp. Det blir kjærlighet ved første blikk da hun treffer Hans, som er ”rød”, kommunist. Den første halvdel av boken er en slags nazistisk Evi Bøgnenes-bok med hemmelig svermeri og forbudt kjærlighet.  Monika tviler på sin kjærlighet til Erik, undertrykker sine sterke følelser for Hans og prøver å unngå sleske Henry Rinnan. Så rundt side hundre løsner det. Monika, spionerer på sin kommende mann og en fin liten tvist dukker opp. En tur til Bergen på leting etter sine familierøtter gir Monika en støkker, så eksploderer det i Oslo. Sløret blir revet bort fra øynene til Monika, dermed og deg som leser.  Grusomhetene som skjer i Heinrich Himmler sitt rene og ariske Norge kommer fram. Det blir tettpakket, åndeløs spenning, Monika har ryggen mot veggen, finnes det en utvei?

Kontrafaktiske bøker er bøker der hendelser i fortiden ikke endte som de gjorde i virkeligheten. Boken begynner med to knappe sider som forklarer hva som skiller Jon Ewo sitt 1957 fra vårt 1957. Forrige bok, 1920, var satt i en tid som det ikke var mye skrevet om, det føltes friskt, dette scenarioet har ikke den samme originaliteten som forrige gang. Andre verdenskrig er det laget utallige filmer, spill og ikke minst bøker om. Igjen er det knapt med beskrivelser, forrige bok løste det med å være uten dødpunkt, her er det noe stillestående de første nesten hundre sidene. Men det gjør de siste hundre sidene enda mer spennende.

Det slo meg og hvordan dette 1957 føles som det ekte 50-tall. Det var og knallharde krav om å innordne seg i etterkrigstiden, og mange fikk føle en hard hånd, som kommunistene, rom-folket, homofile med mer. Det var aldri så galt som her, men forskjellen i boken ikke så stor som jeg kanskje ville ha trodd. På den annen side har Monica som forteller ikke hele oversikten, så at det finnes flere grusomheter gjort av Stor-Germania som vi ikke blir fortalt hersker det ingen tvil om.

Les utdrag fra boken her:

 http://issuu.com/cappelendamm/docs/1957_av_jon_ewo?mode=embed&layout=http%3A%2F%2Fskin.issuu.com%2Fv%2Flight%2Flayout.xml&showFlipBtn=true

Boken er med i årets txt-aksjon, den er 191 sider langt og er gitt ut av Gyldendal forlag.

Forfatteren selv om sin feelbad-trilogi: http://ubok.no/blogg/forfatterblogg-nar-helten-er-klint-opp-i-et-hjorne.
Les om tredje og siste bok her: http://ungdomsboka.blogspot.no/2015/12/1992-av-jon-ewo.html
 

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek