Hovedpersonen
er en ung pike, 16 år gamle Monika Kruse, kalt Moni. Hun er en posterpike for
neo-nazismen. Moni ,og kjæresten Erik, er selve bildet på sunn, norsk, arisk
ungdom i propagandafilmer for partiet. De har også blitt beordret til å være et
par utenfor filmlerret og skal gifte seg ved sommersolvervfesten. De har selv
ingenting de skulle sagt, staten bestemmer hvem som skal gifte seg med hvem for
å sørge for at barn blir ”rene”. Monika har, til tross for å være foreldreløs, klart
seg godt, mye på grunn av sin onkel Heinrich. Men noen problem har hun. Hun er frustrert
over opptøyene og voldsbruken til ”de røde”, opprørere som ikke forstår hvor
godt Norge blir styrt, og hun har mer enn et snev av ”flink pike”-syndromet, en
følelse av å ikke strekke til. Og nå som bryllupet nærmer seg innser hun at hun
kanskje ikke er stormforelsket i Erik. Hennes mentor fram mot bryllupet, en
ekkel type kalt Henry Rinnan, er dessuten overdrevet interessert i henne. Dette
problem ja, men det aner oss at det finnes mye verre problem i dette
neo-nazistiske Norge.
For Monika
begynner problemene for alvor da hun møter den store kjærligheten på Legevakten
der hun jobber som en del frontsøster-opplæringen sin. Det har igjen vært
gatekamper og sårede fra begge sidene dukker opp. Det blir kjærlighet ved
første blikk da hun treffer Hans, som er ”rød”, kommunist. Den første halvdel
av boken er en slags nazistisk Evi Bøgnenes-bok med hemmelig svermeri og
forbudt kjærlighet. Monika tviler på sin
kjærlighet til Erik, undertrykker sine sterke følelser for Hans og prøver å
unngå sleske Henry Rinnan. Så rundt side hundre løsner det. Monika, spionerer
på sin kommende mann og en fin liten tvist dukker opp. En tur til Bergen på
leting etter sine familierøtter gir Monika en støkker, så eksploderer det i
Oslo. Sløret blir revet bort fra øynene til Monika, dermed og deg som leser. Grusomhetene som skjer i Heinrich Himmler sitt
rene og ariske Norge kommer fram. Det blir tettpakket, åndeløs spenning, Monika
har ryggen mot veggen, finnes det en utvei?
Kontrafaktiske
bøker er bøker der hendelser i fortiden ikke endte som de gjorde i
virkeligheten. Boken begynner med to knappe sider som forklarer hva som skiller
Jon Ewo sitt 1957 fra vårt 1957. Forrige bok, 1920, var satt i en tid som det ikke var mye skrevet om, det føltes
friskt, dette scenarioet har ikke den samme originaliteten som forrige gang. Andre
verdenskrig er det laget utallige filmer, spill og ikke minst bøker om. Igjen
er det knapt med beskrivelser, forrige bok løste det med å være uten dødpunkt,
her er det noe stillestående de første nesten hundre sidene. Men det gjør de
siste hundre sidene enda mer spennende.
Det slo meg
og hvordan dette 1957 føles som det ekte 50-tall. Det var og knallharde krav om
å innordne seg i etterkrigstiden, og mange fikk føle en hard hånd, som
kommunistene, rom-folket, homofile med mer. Det var aldri så galt som her, men
forskjellen i boken ikke så stor som jeg kanskje ville ha trodd. På den annen
side har Monica som forteller ikke hele oversikten, så at det finnes flere
grusomheter gjort av Stor-Germania som vi ikke blir fortalt hersker det ingen
tvil om.
Les utdrag
fra boken her:
Boken er med
i årets txt-aksjon, den er 191 sider langt og
er gitt ut av Gyldendal forlag.
Forfatteren selv om sin feelbad-trilogi: http://ubok.no/blogg/forfatterblogg-nar-helten-er-klint-opp-i-et-hjorne.
Les om tredje og siste bok her: http://ungdomsboka.blogspot.no/2015/12/1992-av-jon-ewo.html
Forfatteren selv om sin feelbad-trilogi: http://ubok.no/blogg/forfatterblogg-nar-helten-er-klint-opp-i-et-hjorne.
Les om tredje og siste bok her: http://ungdomsboka.blogspot.no/2015/12/1992-av-jon-ewo.html
Bjørn Veen
Gjesdal
folkebibliotek
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar