Dødens spill av Anne Elvedal

Kjenner du noen som forteller veldig spennende historier, men du er litt usikker på om det er sant? Har du hørt historier der så mye stemmer, at det lille som høres helt utrolig ut bare må være sant? Dette er en sånn fortelling, fortalt av en sånn forteller

Det er den varmeste sommeren siden 1991 i den lille bygda Hommelvik utenfor Trondheim. Sommerferien står for dør og Rebekka gleder seg til motorsykkeltur til Irland med faren sin. Men så raser alt sammen. Det begynner med at faren avlyser ferien, Rebekka stormer ut, fly forbannet. Det er siste gang hun snakker med faren, i levende live. Faren omkommer nemlig rett etterpå i en ulykke på Låven, en gammel låve der ungdom som ikke passer inn mekker på biler og motorsykler. Den ulykken, om det var en ulykke da, setter i gang hendelser som blir til en sommer Rebekka aldri vil glemme, om hun overlever den.

Hva fant faren ut om et uoppklart drap på Låven? Hvilke hemmeligheter har Hauk, en gutt som nærmeste ble adoptert av faren? Hvorfor fikk Rebekka aldri komme til Låven? Og hvem, eller hva, er det Rebekka kommer i kontakt med via åndebrettet hun fant på kontoret til faren?

Et tett bygdedrama som viser frem, en etter en, alle de hemmeligheter bygda bærer på. For alle har dem, fedre, mødre, tanter, søskenbarn, naboer, venner og ukjente, veldig pene gutter.  Alt blir fortalt av en jente, Rebekka, som bare kanskje kan stoles på. Hvor mye av det hun forteller er sant, og hvor mye foregår bare i hodet hennes? Krim, kjærlighet og en god dose mystikk i en brennhet sommer.

Jeg likte best usikkerheten i fortellingen. Hvem som er mistenkt skifter hele tiden. Hvor mye av det Rebekka finner ut om farens død finnes, og hvor mye finner hun på? Den gir et lite innblikk i psykisk helse, selv om utviskingen av virkelighet og fantasi gjør det hele litt grumsete. Også likte jeg godt at bilene ble beskrevet så bra, helt frem til merke og årstall!

Boka er gitt ut av Cappelen Damm, den er på 347 sider. Det er første bok i en planlagt trilogi. Biblioteket fikk den gjennom kulturrådets innkjøpsordningen for ny, norsk skjønnlitteratur for barn og unge. Det er en viktig kilde til bøker i norske folkebibliotek og skolebibliotek! Den finnes også som ebok i Allbok, også der gjennom innkjøpsordningen.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Ragnarok 1: Fenrisulven av Odin Helgheim

Hvordan vi ser for oss vikingene forandrer seg over tid: 

De har gått fra staute, mutte menn på plyndringstokt: 

via morsomme tegneseriefigurer på plyndringstokt  

 til tatoverte, sminkede menn og kvinner, fremdeles på plyndringstokt.

Og nå, manga-vikinger: 

Ubbe Gunnhildsson er lykkelig. Han har en god mor som hjelper ham, en stor bror å se opp til og en far som kommer hjem fra vellykkede plyndringstokt. Men som mor sier til Ubbe etter han har skutt og drept sin første harepus, og kjenner på sorgen over å ha tatt liv: «Vi er vikinger … Dette er verden vi lever i. Den er brutal og urettferdig». Og det er den. Det er noe i vinden, det er tegn på at noe stort og forferdelig kommer til å skje. Og så gjør det det.

Helgheim bruker de gamle norrøne mytene til å sette i gang historien som så mange har gjort før ham, sånt sett er det ingenting nytt her. Men den glir så sinnsykt fint denne historien! Jeg var litt meh til tegningene, men glemte det fort, for Odin Helgheim er en mester til å fortelle. Han bruker sine ord og bilder bra, og med utsnittene i bildene, skiftning av synsvinkler, variasjon i antall bilder per side får han fram stemninger og styrer tempo på en virkelig imponerende måte!

Tegningene er moderne, ingen tvil at noen har sett

«Vikings» og lest sin del manga. Masse tatoveringer og ansiktsmaling her, det er en rik og fargesterk verden. Og jeg liker det, alle som har sett plantefarget tøy vet at verden før ikke bare var duse naturfarger. Det er heller ingen tvil at våre forfedre var forfengelige. Dette uttrykket er en av mange veier inn til fortiden. Krav til at alt skal være «ekte» er mindre viktig enn at det føles ekte. Og dette er mer ekte enn Assassin's creed: Valhalla, for å si det sånn. En morsom detalj er vakten som foreslår horn på vikinghjelmene (selv om skjebnen hans blir grim). 

Hnefatafl! Det finnes tusen apper, men også mange fysiske utgaver av dette spillet. Holder seg godt. Holder seg godt gjør også de gamle sagafortellingene, men Neil Gaiman sin «oppdatering» av teksten i «Norrøne guder» anbefales også. Tegneserier om vikinger er det flust av, Hårek og Valhall er vel de mest kjente, for deg som likte «manga-stilen» kan Vinland saga være verdt å ta en titt på: https://en.wikipedia.org/wiki/Vinland_Saga_(manga).  

Her bøker og tegneserier om vikinger og norrøne myter jeg har skrevet om på Ungdomsboka:

http://ungdomsboka.blogspot.com/search/label/Viking

http://ungdomsboka.blogspot.com/search/label/norr%C3%B8n%20mytologi

Tegneserien er gitt ut av Egmont, den er på 127 sider.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Perfekt ondskap av Arne Svingen

Hva om det ikke var du som fikk telefonen din til å falle fra bordet og fikk skjermen knust? Hva om flekken på den helt nye jakken din ikke kom av uforsiktighet? Hva om det ryktet om han i parallellklassen du lo høyt av og spredte videre av ikke var sant. Hva om noen stod bak det hele? Det var i så fall Skage.

Skage, 17 år, bor alene uten familie og er ond. Han gjør verden verre for andre. Det er lett i et land som Norge, hvor folk flest stoler på hverandre. Her kommer langt om du driter i andre. For ingen i Norge tror at andre er onde. De har bare hatt en vond barndom, hatt noen fæle opplevelser, tatt noen feil valg. Men i denne boken er altså Skage ond. Han sier det selv, og han forklarer hvorfor:

«Uten ondskap hadde simpelthen ingen lagt merke til godhet.  Og tenk så kjedelig og banal verden ville vært? Snill er grått og forutsigbart. Ondskap, derimot, er gøy, det er fantasi og kreativitet, det er sånt som gir livet farge, lukt og smak. Det er godt mulig fargen er mørk, lukten river i nesa og smaken får folk til å brekke seg, men det er faktisk kunnskapen om alt som er fælt og vondt, som får folk til å elske alt de synes er fint.»

Dette er en psykopat-bok. Hovedpersonen Skage er morsom, sjarmerende og fullstendig uten skrupler. Han frir til vår mørke side, for alle har den. Det begynner uskyldig, vi ler alle av folk som faller (Min mor så for lenge siden ei jente i stramme bukser med hendene godt plantet i ned i bukselommene. Jenta snublet, og klarte ikke ta ut hendene for å ta imot fallet. Mor ler enda av minnet), men det blir mørkere. Glasskår i sko til fosterforeldre, han lurer folk til å gå på rød mann, det blir drøyere og drøyere, og når Skage sender en liten unge i en retning og den fortvilte moren i en annen, hvor mørkt skal det bli?

En uformell psykopat-test: Ei jente går i begravelsen til moren sin. Der møter hun en mann hun ikke kjenner. Jenta synes mannen er helt fantastisk, han er virkelig drømmemannen og hun blir forelsket i ham med der og da. Men mannen forsvinner uten at hun får navn eller telefonnummer. Et par dager senere dreper jenta sin egen søster.

Hva var motivet for å drepe søsteren sin?* (svar til slutt)

Leserne, de som ikke er psykopater, håper jo at Skage skal bli snill. Og når Mathea flytter inn i leiligheten under Skage så tennes en gnist og et håp. Nå skal det sies at gnisten oppstår når Mathea består psykopat-testen til Skage. Hun vil heller ha fem millioner enn å redde en uskyldig. Men vi håper jo at Skage skal forandre seg. Og det skjer, han blir bedre kjent med seg selv, men kanskje ikke helt sånn vi tenker oss. Alt går ikke godt.

Dette er morsomt, mørk og tankevekkende. For vi lar oss sjarmere, vi ler med Skage (det er bedre å le med enn å bli ledd av) og vi blir litt sjokkert. For i bøker og filmer, der er det jo de snille som vinner til slutt. Men det er rart, vi har en svakhet for de slemme, det er igjen noe med styrke. Slem og sterk appellerer mer enn snill og svak. Det virker som noe som henger igjen fra en fjern, fjern fortid. Jeg mistenker dette er grunnen til vi ikke blir kvitt mobbing.

Denne ligner på Primitivt pungdyr, men bare enda drøyere! Begge med en hjemme-alene-fest som tar HELT av. http://ungdomsboka.blogspot.com/2015/02/primitive-pungdyr-av-arne-svingen.html

Jeg leste boka som ebok på Allbok. Den er gitt ut på Gyldendal, papirboka er på 192 sider.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

*Svar: Hun drepte søsteren sin for å kunne se mannen igjen.

Vi er stjernestøv av Sunniva Rose

Fysiker og rosa blogger, Sunniva Rose, har gitt ut en veldig god, og veldig rosa, bok om kjernefysikk for folk flest.

Tsjernobyl, bequerel, «radioaktiv stråling», plutonium, Thorium. Tunge tema som kan være skremmende for mange, kanskje mest oss eldre. Jeg så serien «Tsjernobel i fjor og husket hvor skummel stemningen var i 1986. Men hvor mye av denne frykten er på grunn av at vi ikke forstår disse kreftene?

Dette er lettfattelig om kjernefysikk: Hva det er, hvorfor det brukes og hvordan det brukes. Hva er farlig, og hva er ikke farlig. Det som gjør dette så bra, er at språket her brukes for å hjelpe deg til å forstå. Det gis gode eksempler fra egen hverdag som er lette å forstå. Boken er nok personlig til vi følger med, men ikke så mye at det blir for mye.

Det er mange små historier her som sammen vil gi deg mer kunnskap, ikke bare om kjernekraft, men også historie og samfunnet rundt deg. Her er både «hard science» og myke verdier. Fra hvordan et kjernekraftverk virker til å være kvinne i mannsdominert yrke, om å ville formidle kunnskap til diskusjon om thoriumkraft, om en mor med kreft og en diskusjon om bequerel i reinsdyrkjøtt. Alt fortalt på en måte som viser at hun er mer interessert i at de som hører skal gå derfra litt klokere enn at de skal gå derfra litt mer imponert. Det er fantastisk! Dersom flere formidlet sin kunnskap som Rose ville verden vært en bedre plass.

Boka er ikke gitt ut som ungdomsbok, men den er skrevet så godt at kloke, nysgjerrige unge hoder kan plukke den opp og få mye ut av den.

Den er veldig pro-kjernekraft, kanskje den overbeviser deg?

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

 

Sunniva Rose digitalt:

https://sunnivarose.no/

https://www.instagram.com/sunnivarose/