Game of thrones

Innlegg nummer hundre må ha en schwung. Og det får det med disse to trailerene til en av de beste bokseriene jeg har lest: A game of thrones. Den er ikke oversatt til norsk enda, håper det skjer. Jeg skal en dag sette meg ned å skrive min lovprising til bøkene, men inntil da, gled deg til tv-serien som kommer på HBO. A game of thrones-bøkene er skrevet av George RR Martin (takk til ladybug som minnet meg på at hastverk fremdeles er lastverk.)








Bjørn Veen, fanboy

Tilstrekkelig vakkert av Synne Sun Løes

Døden. Det var det sagt, det store, vanskelige ordet. Det er det boken handler om, å dø.


Det handler om Johanne og Jenny, to jenter på 17 år. Johanne er mor til Jonine på to år og har en sykdom som vil drepe henne, snart. Hun prøver å godta sin situasjon, hun vil jo ikke dø fra barnet sitt, hun vil ha en fremtid. Jenny har alvorlige mentale problem, hun vil ikke ha noen fremtid, hun vil dø. Jenny tar kontakt med Johanne som hun har lest om i avisen. Boken er brevene disse to jentene sender til hverandre om sitt liv og sine tanker.


Boken er delt i to, først alle brevene Johanne skriver til Jenny, så alle brevene Jenny skriver til Johanne. Det er en bok som er lett å lese, men som ikke er lett glemt. Brutalt ærlig skrevet dog ikke uten humor. Men dessverre ender ikke alle historier godt.


 
Det ble gjort en bokbloggturne på denne boken, les andre sine leseopplevelser der


 
Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek


 

PS! Johanne skriver en del om en malerinne hun beundrer Frida Kahlo, Bjørn Sortland skrev en flott bok om henne, Det hjertet husker




 

På flukt av Magnhild Bruheim

Bente og Henrik er i Oslo for et skoleprosjekt, de skal lage en dokumentarfilm om innvandrerjenter. Under opptakene kommer de i kontakt med Yasmeen som desperat trenger hjelp. Snart er begge både dypt involvert i Yasmeen sin sak og på vei til å bli forelsket i hverandre. Men alt er ikke like lett og saken med Yasmeen tar plutselig en alvorlig vending.

Mannen som stod i den vesle entreen, la ikkje merke til at ho kom ut, før det var for seint. For seint til å skjule det han hadde i hendene. Ho såg, og han visste at ho hadde sett. Bente kjende redselen banke, og beina skalv under henne da ho fann tilbake til sofaen. Ho hadde aldri sett eit skytevåpen før.

 Dette er realistisk og spennende. Det er fortalt lavmælt, men boken blir fort svært vanskelig å legge fra seg. Jeg liker at det går an å skrive en spennende bok uten å måtte ta i bruk de store ordene. Dette er rett og slett en drivende god fortelling om en aktuell sak, tvangsekteskap, med ungdom i hovedrollen. Du vil det skal gå godt med Yasmeen, Henrik og ikke minst heltinna i historien, Bente.

Jeg gikk fra en ganske likegyldig holdning til boken til virkelig snu side om side til slutten var nådd. Dette er bok tre i serien om Bente og Kami, de to foregående heter Ny melding og Venneringen. Jeg har ikke lest dem, men det gikk helt greit å lese denne for det.


Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek

Marlena Evensen av Ingunn Aamodt

Marlena og venninnene Minda og Emma har en plan! I fjor, da de gikk i 8. klasse, ble de stående som veggpryd på skoleballet, ingen gutter viste noen interesse. Men i år, i år skal alt bli annerledes. De tre velger seg ut den gutten på skolen de synes er kjekkest, og skaffer seg e-postadressen hans. Så sender de en hemmelig mail til hver sin gutt der de smigrer dem og sier at de gleder seg å treffe dem på skoleballet. Planen er at guttene skal bli nysgjerrige og interesserte slik at de på skoleballet skal bli omsvermet. Det er bare en ting, Marlena klarer ikke bestemme seg mellom Axel og Mons, så hun sender en mail til begge…


Denne var søt. Historien og forviklingene er så spennende at du må bare lese ett kapittel til. Før kapitlene har også mange fått skrevet en profil. Boken begynner med Marlena sin profil, du får også lese profilene til venninner og foreldre mellom kapitlene utover i boken. Den er også spekket med flotte fargeillustrasjonene.

Denne er veldig rosa, jeg tviler på at mange gutter tar den med hjem og leser den (selv om det er mange gode tips til å forstå jenter her, og vi hankjønn trenger alle tips vi kan få om hunkjønnet). Jeg vil da spørre deg kjære leser: Er vi kommet så langt i likestillingen i 2010 at det ikke skal være nødvendig med jente- og guttebøker?

Her er bloggen hennes: http://www.marlenaevensen.com/, ny bok i høst: Hot i syden 

Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek

Drakeguten av Asbjørn Rydland

"Det Garm prøver å seia," sa Haggar,"er at du kan leva eit liv i tryggleik eller eit liv i fridom. Men det er ei farleg verd vi lever i, og du kan ikkje ha begge delar på ein gang.


Drakeguten er rett og slett en feiende flott fantasybok. Den gir hint om den gamle verdenen som ligger til grunn og gir peker fremover mot tings om kan skje. Den starter i det små og breier seg utover. Denne er ekstra flott for det er litt tvister rundt folkene i historien, ikke alle er som de gir seg ut. Og jeg synes Rydland skriver inn omgivelsene, naturen, godt inn i boken; som når jeg leste bøkene om Taran, Mythodea eller (tør jeg si det) Ringenes Herre. 


Bøker som dette er grunnen til at jeg begynte å lese og fortsatt leser: Å bli gitt en ny verden å utforske. Nå det er sagt, kan jeg vel egentlig si at det å få oppleve nye verdener er tingen, om det da er bok, film, dataspill, laiv eller rollespill som gir meg denne verdenen er uinteressant. Det er historien og oppdagelsene er det som fenger meg.


Da jeg fikk opplest "Løva, heksa og klesskapet" i matfriminuttet på barneskolen ble våknet denne nysgjerrigheten. Hva skjer videre? Hvordan henger det i sammen? Denne boken gir meg litt av samme følelsen. Den som også dukket opp da jeg spilte dataspillet "Dune", da jeg leste boken Ringenes Herre, da jeg spilte rollespillet Earthdawn, da jeg oppdaget laiv og spilte min første laiv i Hildreheimen.


Boken er satt i en laiv-verden. Om det er det at jeg visste dette (takk Mari) eller at historien blir fortalt på en måte som minner meg om å være på laiv, det vet jeg ikke. Men jeg satt igjen med lyst å ta på meg laivkostymet, trekke det pædda sverdet og leke med andre i skogen.


"Nokre val vi tar, kan aldri gjeras om. Og nokre gongar vel vi feil og betaler ein forferdeleg pris for det. Og det verste er at slike feil er det ikkje alltid muleg å gjera godt igjen eingong. Alt vi kan gjera, er å prøva så godt vi kan å velja riktig neste gong. Forstår du?" 

På Facebook: http://www.facebook.com/Drakeguten

Allrait! Boktrailer! Med sverd og buckler.



Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek
 
PS!
Dersom du ble nysgjerrig på finner du ut mer på denne siden: http://www.laiv.org/
Om laivverdenen lagd til grunn for denne boken: http://veiskillewiki.laiv.org/Tidslinje
Eller du kan spør meg.

Erasmus Tyrannus Rex av Kate Pendry

tXt-aksjon 2010 er i gang. Frå sans og samling heter årets aksjon. Jeg leser for harde livet i et utvalg som spenner bredt i innhold og form. En av de utvalgte tekstene er Erasmus Tyrannus Rex, et skuespill. Det var en ny type tekst å lese for meg, jeg har kun kikket litt i Shakespeare fra før. Jeg spurte en venn som er amatørskuespiller om hvordan han leste skuespill, han sa:


Jeg leser det som en vanlig tekst. Og som oftest er det lite eller ingen scenehenvisninger (bortsett fra litt eldre stykker)

og

men når man leser skuespill så er det jo sjelden metatekst (her vil det si f.eks om kulisser, scenehenvisninger og andre ting som ikke har noe direkte med skuespillet sin historie å gjøre), så man må jo det. Og jeg merker jeg jobber mer med å gi karakterene personlighet enn når jeg leser en roman fordi man ofte kun ser dem ut i fra hva de sier, og deres handling



Det var ganske fengende å lese skuespillet som en historie, og med litt innlevelsesevne hører du lett de forskjellige rollene sine stemmer. Med min minimale kjennskap til skuespill og oppsetning (Delt hovedrolle som Espen Askeladd i "Gjete kongens harer" i 6.klasse) virker det lettere å lese skuespill enn å sette det opp.


Historien som fortelles av de forskjellige rollene i skuespillet maler fram en ganske grusom skolehverdag, her legges ingenting skjul på og alle ungdomsproblem (utenom kanskje rusmidler) blir tatt opp uten silkehansker og most inn i leserens ansikt. Det er en brutal historie med en brutal slutt og gjennom hele teksten kjenner du at det er noe forferdelig som kommer til å skje. Det driver deg skrekkslagen fremover til slutten griner mot deg med likbleke, kvasse tenner. Litt som ungdomskolen.


Høres dette fasinerende ut og blir du ikke skremt av å lese et skuespill, er ikke Erasmus Tyrannus Rex det verste stedet å begynne. Stykket står i DUS: Den unge scenen 2 & 3. Er skuespill noe du kunne tenkt deg å sette opp er det til sammen 11 skuespill i denne samlingen. Stykket er forresten satt opp flere steder, til gode kritikker: Her et søk på tittel og forfatter


Bjørn

Gjesdal folkebibliotek

PS! Metatekst her betyr

Super av Endre Lund Eriksen

Julie er lei av å alltid være den snille og greie. Lei av å sitte hjemme hver helg med mor og far. Lei av å være sjenert. Så når hun har sjansen til å bli igjen hjemme alene tar hun den. Hun lager en liste over det hun skal gjøre med sin frihet. Den nye Julie, the queen of the world, skal:

Bade hver dag

Få tatovering

Kjøre bil

Gå på Klubben

Bli kjent med noen nye

Drikke meg full

Kysse. Om så ei jente

Balansere på brua

Spise hva jeg vil

Få meg kjæreste

  
 Det blir enda mer spennende da Julie får kontakt med en mystisk gutt i naboleiligheten. Hun hører noen synge Ida Marie sin "I like you so much better when you're naked" og hun synger med. Sånn treffer hun Jomar. Etter en flaut møte ansikt til ansikt får hun han med på å hjelpe henne med listen. Men Jomar har en hemmelighet, en sånn stor, mørk en…

Nevnte jeg forresten at Julie er blind? Jeg tror hun er en av de tøffeste damene jeg har lest om.

De fire store: Bukk fra luften, bukk fra bunnen Obstfelder er forsvunnen av Øystein Runde og Geir Moen

Du vil etter å ha lest denne ypperlige tegneserien ha et mer respektfullt syn på de fire store: 

Bjørnstjerne Bjørnson: en kvinnebedårer og bråkmaker av  rang.

Henrik Ibsen: en egenrådig kung-fu-mester. 
Alexander Kielland: et matvrak, men med fornuftens røst.

og Jonas Lie: en mann det er umulig å mislike.

Kanskje du kjenner disse fire som de store forfatterne de er. Men i denne historien er det imidlertid deres roller som spesialagenter under landets hemmelig statsminister, Hulda Garborg, som trekkes frem.
 
Ansvarlige er tegneserieskaparane Geir Moen(nei, ikke sprinteren) og Øystein Runde. Moen har jeg vært fan av siden den flotte westeren "The Lost and the Dreadful". Øystein Runde står bak verdens beste tegneserieteaser (Olaf Sleggja). Han har også laga en serie så sær og guffen (Margarin sammen med Kristopher Schau) at jeg ikke klarte lese den.
 
La meg først si at dette er en av de beste ideene jeg har sett og lest. Jeg måtte faktisk ta fram den første boken (De fire store: når de døde våkner) igjen for å gjenoppleve den episke slåsskampen mellom Bjørnson og Ibsen. Den overbeviste stadig. Og nå er bind to her etter det første så brått sluttet med at Ibsen kastet seg ned i borehullet etter den djevelen Øvre-Richter Fricht. 


Selv om det kan sies at de har latt seg inspirere av Alan Moore sin League of extraordinary gentlemen (Både med undergrunnsholdningen til sex og vold og den herlig respektløse holdning til historiske fakta) er etter min ringe mening Runde og Moen sine hovedpersoner og verden hakket bedre.
Det som trakk ned stilkarakteren i den første boken var tegningene. Ikke det at Herr Moen tegnet dårlig, det var heller det at til tider virket som han ikke hadde fått nok tid, det ble mye skisseaktig. Det er heldigvis fikset i bok 2.

Det eneste som mangler i denne boken er en historie som kan måle seg med ideene og tegningene. Det er så mange flotte scener, figurer, ideer, oppfinnelser, vrier og vendinger som jeg bøyer meg nesegrus i støvet av og ruller rundt med halsen blottet. Men hovedhistorien, tja, den er litt, dvask?

Men les denne. Studer de detaljerte tegningene og nyt dialogen mellom alle åndskjempene. Det er en vidunderlig annerledes verden som males fram og serien er proppet full av kunnskap. Som sist avsluttes det hele med en serie noter som ikke står tilbake fra tegneserien i underholdningsverdi.


Jeg gleder meg til neste kapittel i denne gjeve soga.


Dette var starten på Bokbloggturneen, i morgen skal Aud Jorunn  fortelle hvor godt hun likte den.


Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek