Grusom: En smak av Zommer av Tor Arve Røssland

Zombier er overalt. Og da mener jeg ikke på Bømlo, som i denne boken, men i spill, filmer og bøker. Her er en bok i Grusom-serien, skrevet av Tor Arve Røssland, mannen, legenden og skaperen av Svarte-Mathilda. En mann som kan det å skremme.

Det er sommer. Det er tid for sommerjobb, lange kvelder og forelskelse. Det er iallfall det Max ser for seg. I år har han fått seg sommerjobb som ikke innebærer fiskesløying, men klatring. Et stort jordskjelv har åpnet opp et grotteområde som det er sagt det skal finnes gull i. Golden years, et nytt selskap, skal sjekke det ut, og Max er blitt ansatt. Men allerede første dag på jobben skjer det noe med sjefen hans, Savini, og noe blir med dem ut av grottene. En sykdom som smitter med bitt, som gjør det smittede grågusten i huden, treg i bevegelse og reduserer kommunikasjonen til stønning og brøling. Det sprer seg som skogbrann. Hvem vil overleve? Vil Max klare redde sin store kjærlighet Sofie? Og kan zombier svømme?

Når du ser omslaget på boken så vet du akkurat hva du får, og boken skuffer ikke. Dette er en kort, lettlest og særs blodig splatter. En litt rolig start leder bra opp mot sjokket når første zombie dukker opp. Det var genuint guffent. Så er det full rulle, kroppsdeler og blod over alt! I små drypp får du også avhørsrapporter av offer. Stakkars Bømlo.

Boken fikk jeg av Egmont forlag. Dette er første bok i ny serie kalt “Grusom”. Les mer på https://m.facebook.com/Grusom.bokserier (Her fant jeg blant annet denne flotte gjennomgangen av norsk Zombielitteratur): http://oyvindholen.wordpress.com/2014/01/30/den-norske-zombielitteraturen/

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Helt på sidelinjen. Mine to sønner på 3 og 5 har også oppdaget zombier. Jeg vet ikke hvordan, men det er nok sånn det skal være. Minstemann ville høre zombiesanger, så nå er han storfan av the Cranberries og deres “Zombie”.

Vikinger og ninjaer

Den korte versjonen: Vikinger, ninjaer og til tider virkelig fabelaktig. Les boken.  

Den lange versjonen:

Hva er et navn? Den blomst vi kaller rose vil dufte deilig, navnet uansett.

- Fra Shakespeare sitt skuespill Romeo og Juliet

Jeg har reist til fjerne steder som Arrakeen, Lankhmar, Gråhavnene og Vinterfall.

Til reisefølge har jeg hatt skikkelser som Thufir, Fafhdir, Cirdan og Arja

I Odinsbarn reiser jeg til Mannafall sammen med Hirka

På fantastiske reiser til steder aldri sett, sier navn så mye. De setter stemningen for stedet. Gode navn gir stedet eller personen det lille ekstra som gjør at de stiger levende frem for deg. For meg hadde ikke navnene i denne boken denne magien for meg, dermed tok det litt tid før boken våknet til liv for meg. Men da den våknet tok den jammen meg av gårde, og jeg klamret meg fast på denne fantastiske ferden gjennom en verden inspirert av det norrøne og orientalske.

Tenk deg at du alltid har trodd du var som alle de andre, det er lett å tenke seg.  Så finner du ut at du er spesiell, dette er ganske vanlig i fantasy. Men så kommer vrien! Du er ikke utvalgt til å redde verden, født med magiske evner eller er en tapt prinsesse eller prins. Neida! Det spesielle er at du er det som barn blir skremt til sengs med, du er et mennskr! En halelaus! I deg bærer du sykdom, i deg finnes råta!

Hirka bor sammen med faren sin utenfor landsbyen Elveroa. De er urtekyndige og alltid hjulpet folk uten å selv være en del av landsbyen. Hirka er haleløs, kun et lite arr er igjen av halen hun i følge faren mistet til ulvene da han fant henne som spedbarn.

I tre år hadde hun Rime an-Elderin som venn og motstander i kappestrid. Han var av høy ætt, og var ventet å ta sin rettmessige plass i Rådet som den yngste noensinne. Istedenfor vendte han ryggen til det som var igjen av familien og valgte militæret. Nå er han tilbake i Elveroa.

Den som derimot tar plass i rådet etter farens død er Urd Vanfarinn. Han har en plan, og han har dårlig tid. For Urd har i overmot åpne ting som skulle forblitt lukket, og den tette kragen rundt halsen skjuler hans mørkeste hemmelighet.  Han har sine mål innen rekkevidde, han må bare få rydde fortidens synder av veien.

De dras alle mot Mannafall som er hovedstaden, rådsbyen og forsvarsverket mot Blindbol, der de blinde kom fra og truet hele verden. Her gjennomføres Ritet som gir beskyttelse fra Seeren mot de blinde. Alle skal gjennom dette før de blir voksne. Problemet til Hirka er at for å gjennomgå Ritet må du favne, det er en slags magi. Det kan ikke Hirka, hun føler ikke Evna, hun er jordblind.

Sammen forteller disse tre første del av historien om Ravneringene. Det handler om makt, både viljen til å haden , men også friheten til å la den gå. Det handler om å innse at ikke alt er som det ser ut, og at alt ikke trenger være som det alltid har vært. Viljesterke Hirka, edle Rime og slue Urd, de er bare tre av mange minneverdige karakterer som jeg synes på mange måter gjorde boken så bra.

Det er ikke bare rent trav dette, men med alt som skjer og alt det flotte du ser gjør at du glemmer det som lugger litt.

Jeg fikk denne boken i posten av forlaget sommeren 2013, og gledet meg lenge til å lese den grunnet det fabelaktige omslagsbilde. Boken er også på kortlisten til Bokbloggerprisen 2013 i kategori åpen klasse. Mange bloggere har lest og likt elsket denne.

Boken er med i årets txt-aksjon, er på 615 sider, gitt ut av Gyldendal.  Finnes også  som ebok  i
 eBokBib (finn gratisappen i Appstore eller Google Play)

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

En helt tilfeldig forbrytelse av Arne Garvang

Skal bare. I en travel småbarnshverdag er “skal bare” lett å ty til. Skal bare et ærend, skal bare se på noe, skal bare gjøre noe, barna må vente litt. Så også med skipsreder Michael Holst-Nielsen. Som nyskilt har han barna kun to helger i måneden og denne helgen skal de på kino. Men han må bare kjapt inn på et kjøpesenter for å kjøpe en drill. Han parkerer sin überfjonge Jaguar, ber barna vente og når han kommer ut er bilen forsvunnet, med de to jentene inni…

Så er jakten i gang. Jakten på barna, gjerningsmennene og ikke minst motivet.

Hvert kapittel starter med sted, dato og klokkeslett. Historien 2. august og avsluttes noen dager senere. Vi får historien fortalt fra flere synspunkt, fra barnas far, barna og fra kidnapperne sitt ståsted.

Kapitlene overlapper hverandre, så den scenen vi har lest kan bli gjenfortalt fra “motparten” i neste kapittel. Jeg liker det å se hendelser fra flere synsvinkler, men problemet her er at vi da vet for mye, at det dreper litt spenning. For det blir ikke virkelig skummelt her, etter første kapittel med forbryterne var jeg aldri i tvil om det skulle gå bra. Det er noe med tonen i boken, den er lett, det finnes håp. Så til tross for at det skjer ufine ting i denne boken så føles det ikke som noen er i reell fare.

Jeg liker hovedpersonene, den nyskilte Holst-Nielsen som fremdeles savner kona, hans to veslevoksne døtre som ikke har tenkt å la kidnapperne skremme dem og ikke minst de to skurkene som definitivt tar seg vann over hodet.

Jeg liker dialogen hans, selv om det kanskje ble vel mye banning, har forfatteren med dialektene til mange av bipersonene. Så snakker en svenske, skrives det svensk

Og jeg liker, det er kanskje bare meg, at ting i boken får et merke og et navn, Mikael Holst-Nielsen kjører ikke bare en flott bil, han kjører en Jaguar XJ.

Arne Garvang er mest kjent for sine fire bøker om Muffe. Her har han skrevet en realistisk krim med glimt i øye. Det er en krim for dem som er lei grotesk drap og voldsromantikk eller en fin inngangsport til krimlitteraturen.

Og helt til slutt vil jeg gi en applaus til hovedpersonene som før de går inn i de mørke grottene som kan inneholde skurker ringer politiet i stedet for selv å gå inn. Det er lov å bruke hodet, selv i en fortelling.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Ungdommens kritikerpris

Jeg har de to siste månedene lest bøker for voksne, og har presentert dem for bibliotekarer. De aller fleste av bøkene egner seg ikke her på ungdomsboka. Men noen av dem jeg leste er nominert til Ungdommens kritikerpris 2013/14. Dette er en pris opprettet av Foreningen !Les  og juryene er elever ved de videregående skolene

 

Nominasjonsjuryens mandat er å nominere dei 8 beste norske skjønnlitterære bøkene frå 2013. Bøkene er valgt ut av

- Carina Elisabeth Beddari, kritikar i Morgenbladet.

- Marta Norheim, kritikar i NRK.

- Eskil Skjeldal, kritikar i Vårt land.

De har valgt ut 8 bøkene som juryklassene skal lese, og det er ein av desse bøkene som skal vinne Ungdommens kritikarpris neste år. Av disse åtte bøkene har jeg lest tre:

De svarte skiltene av Lars Mørch Finborud

Det begynner litt sakte med en advokat skal gjennomgå en eiendom som skal tvangsselges. Etter mye om og men kommer han seg endelig inn i huset, og finner ut at det er helt fullt av svarte skilt. Skiltene påtrykket den vanlige mann og kvinne i gata sine skuffelser.

“Søylene besto av tusener på tusener med svarte skilt fylt med fortrengt bunnfall fra tilfeldige menneskeliv” kopier av de blå skiltene som minnes historiske hendleser, de svarte skiltene er nidskilt. “

Eksempel på et svart skilt:

“Lene Uglevik (1914-1986)

Her ble Lene Uglevik frastjålet sin røde ballong av en gjeng med gutter 23. mars 1918. Hun var utrøstelig resten av dagen.”

Han finner også en samling brev, og med de får vi resten av denne ville historien. Brevene er fra eieren av huset til sin kompanjong Gustimoldo. Det er de to som produserte denne galskapen. Via brevene får vi historien om Jutegnask, de svarte skiltene og en meget spesiell bestemor

Hva er Jutegnask spør du? Jutegnask er ting som:

“Karl Ove Knausgårds svenske resept på krem mot bipolar eksem er jutegnask[...] Virginia Woolfs svømmehette likeså”

Dette blir katalogisert og det er noen flotte sider der vi kan lese om jutegnask fra vidt forskjellige kunstnere, gjerne med en liten historie om hvordan bestemor fikk tak i jutegnakset, som her:

Dolly Partons engangstannsbørste (2004)

Stammer fra Bestemors besøk til “Dollyland” i 2004. Parton og Bestemor dro sammen på telttur i Smokey Mountaisn med deres felles venn Judy Ogle. Da Ogle og Parton tok et morgenbad i en kulp på fjellet, benyttet Bestemor anledningen til å knabbe med seg utvalgte objekter fra toalettveskene deres, blant annet denne tannbørsten av luguber kvalitet.

Plast

VG+

JG101353

Beskrivelsene av brevmottakeren og hans mildt sagt spesielle familie er absurde til det komiske, og det er noen innfall her som er helt på kanten. Ta foreksempel E6-pølsen. Far til Gustimoldo elske pølse, og han vil lage en pølse til det norske folk, selve folkepølsen! Så han lager E6-pølsen, en pølse med kjøtt fra påkjørte dyr langs E6. Eller når Gustimoldo påstår at Hey Jude av Beatles var en sang til jødene om å ta Holocaust litt mindre alvorlig.

Boken inneholder de villeste røverhistorier noensinne som glir over i overdrevne feberfantasier. På ett punkt blir det nok vrøvl, men det er underholdende overraskende lenge.

Mørke grener av Nickolai Frobenius

“Jeg hadde skrevet en selvbiografisk roman fra oppveksten min, et mørkt og forstyrrende kapittel i min personlige historie, og aldri før hadde jeg fått så mye oppmerksomhet for et manus, aldri hadde folkene i forlaget vært så engasjerte og entusiastiske”

Boken starter med at hovedpersonen i “Mørke grener”, Jo Udderman, gir ut boken “Krittet”. Men bokens mottakelse blir snart overskygget av privatlivet til Jo. For samtidig som boken kommer ut starter det å skje rare ting. En gammel venn angriper Jo i butikken, en avisartikkel med dødningshode påtegnet kommer i posten, datteren Emma forsvinner og etter en kort men febrilsk jakt finner Jo henne. Men hun er ikke alene, hun står med en mann Jo trodde var død,  Georg Nyman. Nettopp denne Georg var hovedpersonen i “Krittet”, dette “et mørkt og forstyrrende kapittel” i Jo sitt liv. I følge Jo var han fylt av nedrivergleden, av det Søren Kierkegaard kalte “tilintetgjørelsens begjær”, han var tiltrukket av vold og ødeleggelse. Og nå er han tilbake, og han har lest boken til Jo.

Viktig i boken Jo har skrevet er også Katinka. Han var, som alle andre, forelsket i henne på ungdomsskolen. Så blir Katinka funnet drept i en hytte i en skog Jo jogger regelmessig i, og det kommer fram at de to har hatt et forhold. Og du som leser begynner å tvile på Jo sin historie. Har han en side han ikke viser, hva er sant og hva er fantasi? Resten av boken en urovekkende historie der du aldri helt vet hva som foregår i hodet til Jo og hva som virkelig skjer.

Prosten av Jan Jakob Tønseth

Det er forfatterens morfar, Kristen Skjeseth, som det skrives om. Boken er skrevet som en jeg-fortelling, den muntlige tonen passer innholdet. Det er tatt utgangspunkt i de mengder med prekner, korrespondanse og publiserte artikler bestefaren etterlot seg.

Det hele begynner med noen ord om barndommen før det bærer videre til militæret og studier ved det teologiske fakulitet før livet i kirken. Her er tro og tvil, privatliv og prestegjerninger. Store deler av fortellingen foregår i Nord-Norge, der prosten virket årene 1921-1951, nærmere bestemt Vågan, Lofoten.

Det som gjør historien interessant for et større publikum er hvordan verden rundt denne prosten forandres. Du får her presentert hendelser fra rundt 1900 til 1950, de store linjene og de små historiene. Prosten er en aktiv mann han velger sin side i konfliktene som preger dette århundre, han preker sosialisme i kirken. Og sammen med sine barn tar han sine valg, viktige valg, farlig valg under den annen verdenskrig. En stor del av boken er også viet krigsårene 1940-1945.

Så det er også et tidsdokument fra et Norge gjennom to kriger, arbeiderbevegelsen og folkekirkens framvekst. Stort sett fortelles prostens liv kronologisk, men av og til forgripes det eller gås tilbake til hendelser. Det gjør tonen enda mer muntlig, det blir som fortelleren plutselig kommer på noe. Den inneholder mange bibelvers, prekner, sitat og salmer som kan gjøre teksten litt vanskeligere å lese

Det er også en personlig bok, Skjelseth er en Guds mann, men også en med en kjærlighet for de nære ting. Her er mang en hyllest til  de nære ting. Den flotte Nord-Norske naturen vinter og sommerstid, gleden over  en kaffekopp og prosten har absolutt et blikk for pene kvinner.

De fem andre bøkene er

De usynlige av Roy Jacobsen

Arkitekt av Merethe Lindstrøm

Å, høye dag av Steinar Opstad.

Dikt.

Fugletribunalet av  Agnes Ravatn.

Hun er en morsom dame. boken vant p2-lytternes romanpris

Orgelsjøen av Øyvind Rimbereid

Dikt

Jeg er spent på vinneren, og ikke minst kva ungdommen synes om disse bøkene. Det eg fikk høre frå bibliotekarene på videregående skoler var at Fugletribunalet og Mørke grener var populære. 

Bjørn Veen

Den hvite døden

Med boka Den hvite døden har Harald Rosenløw-Eeg skapt en spennende historie som står solid fast i fortidas Tønsberg. Hele byen livnærte seg av hvalfangsten som foregikk på den andre sida av kloden. Men noen tjente mer enn andre og i boka viser han tydelig forskjellen på rederen som sitter trygt på kontoret sitt og hvalfangerne som risikerer livet langt nedi sørishavet.

Historien om jakten på den største hvalen har vi hørt om før, men med Even som hovedperson, våkner historien opp igjen. Sjømannsskrøner, hemmeligheter og en historie om vennskap virvler rundt i smau og smågater og blir magiske ennå en gang.

Men hva er det med tog og skinner hos forfatteren? I boka Alt annet enn pensum starter historien med at en ung gutt kaster seg foran t-banen og tar livet av seg. I Den hvite døden er guttenes lek på togskinnene som forvarsler på hvor fort det kan gå galt. 

De to romanene jeg har nevnt er også som forvarsler for annen stor litteratur og jeg er misunnelig på alle som ennå ikke har oppdaget og opplevd de eldre romanene som forfatteren leker seg med. I Alt annet enn pensum er det Redderen i rugen av J.D. Salinger handlingen spinner rundt. Og i romanen om Even og faren hans er det Moby Dick eller den hvite hvalen av Herman Melville. 

Nå burde kanskje forfatteren være politisk korrekt og ta avstand fra hvalfangsten og historien til Vestfold-byene, men jeg er glad for at han ikke gjør det. Selve fangsten, slaktingen og kokingen blir nøye beskrevet, men uten noen moralsk fordømmelse. Det oppleves selvfølgelig brutalt og ekkelt for oss, men det var hverdagsliv for beboerne i disse byene for ikke så veldig lenge siden. 

Men likevel kan det tenkes at forfatteren med sin skildring får oss til å tenke på menneskets grådighet og menneskets utbytting av ressursene som jorda har. 

Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad, Sandnes bibliotek