Snøkattprinsen av Dina Norlund og Dragens øye av Charlotte Sandmæl

Tegneserier har tatt norske unge med storm de siste årene. Det er kjekt å lese fantastiske historier i en grå hverdag. Amuletten og Nordlys det hele i gang med å vise barn og unge hvor bra det er når bilde og tekst sammen forteller en historie.  Det har så kommet ut mange fine europeiske tegneserier og amerikanske serier (Nicoline, Spilledåsen, Zita, Hilda, Poptropica). Gamle helter har blitt hentet fram (Bone, Miranda) og manga-serier går jevnt og godt hele tiden (Dragon ball!). Dette inspirerer tegneserieskapere. Jeg har fått to titler fra Egmont, «Snøkattprinsen» og «Dragens øye». Er de bare noe å bla gjennom for å korte ned ventetiden på Nordlys (nummer fire, Trollriket, kommer i slutten av mars) og Amuletten (niende og siste nummer kommer i høst!), eller er det starten på nye spennende eventyr?

Snøkattprinsen av Dina Norlund

Snøkattene er stolte konger, men uten den majestetiske snøkronen som en gang prydet hodet deres. Det blir fortalt at det var de demoniske revene som stjal den, sjalu på snøkattene. En ny Snøkattkonge er død, uten krone. Seks av syv av barna knives om makten, nummer syv er ute blant befolkningen og hjelper til. Søsknene er redd Syv, ja katten heter Syv, skal bli så populær at den blir kåret til hersker, så de sender den av gårde på et oppdrag: Å vinne tilbake Snøkronen. Det blir en lang tur, heldigvis må ikke Syv ta turen alene, en hemmelighetsfull jente slår følge.

Dette var en tegneserie for de aller minste, med søte snøkatter og slangete rever i en mystisk verden. Ingenting var særlig farlig, Snøkatten syv ordner alltid opp. Det var litt lett. Det blir frem og tilbake igjen, alle hindringene løst, alle motstanderne overvunnet med en gang. Jeg leste at Snøkattprinsen var tenkt på som billedbok, det forklarer nok en del.

Jeg likte godt grepet med noen snakker nynorsk, andre bokmål. Det var kult. Det er litt som norsk film og serier der alle i en familie har forskjellig dialekt. Tegninger med særpreg og en modig fargepalett fører til at jeg husker bedre figurene og verdenen, enn jeg gjør historien.

Dragens øye av Charlotte Sandmæl

Askealvene lever i storslagne byer under jorden. I en av dem lever lille Kha. Hen er ofte syk, og en desperat mor utfører et ritual i et forsøk på helbreding. Det går ikke bra. Det er en mørk start på dette eventyret. Kha vokser opp med sine søskenbarn og hen blir en dyktig magi-utøver. De tre kommer fra en mektig slekt og det forventes at en av dem en dag skal lede familien. Etter endt læretid gjenstår testen ved Månebrønnen. Det blir en ny katastrofe for Kha. Alene flykter hen til overflaten. Hvordan skal det nå gå? Kha har mistet så mye på kort tid? Hvordan skal hen klare seg på overflaten, alene og forsvarsløs?

Jeg liker en historie med store følelser, bred pensel og krasse brudd. Det første sviket så jeg ikke komme, det var kjempebra. Den andre overraskelsen var mer tydelig. Det er en stor verden dette, og alt forklares ikke i denne første del. Hemmeligheter gjør seg godt i fantasiverdener, jeg gleder meg til oppfølgeren.

Liker:

Hovedperson er ikke binær, og det passer veldig bra. Det gjør det også lettere for leseren å leve seg inn i historien, hovedpersonen er ikke låst til gutt eller jente

Dragen, den store røde dragen. Da tenker jeg med en gang på verdens beste tegneserie «Bone».

Alvenesene som er tegnet akkurat nok forskjellige fra menneskeneser til at alvene blir litt mer fremmede. Sammen med klassiske spisse alveører står alvene veldig ut.

Alver og mennesker her kommer i mange fasonger, det gjør at verden føles virkeligere

Malin Falch trenger ikke føle seg truet helt enda, både Dragens Øye og Snøkattprinsen virker litt uferdige, anatomien til figurene sitter ikke alltid, historien glir ikke alltid. Men tanken på at i begge historiene har en person skapt verdenen, skrevet historien, funnet på karakterene, satt scenene, skisset, tusjet og fargelagt dem. Det er imponerende!

Det har vært litt diskusjon om at det gis ut altfor mange fantasy-tegneserier, at det er bleke kopier av «Nordlys», at det heller skulle vært noe annet (men da hadde det sikkert vært klaging om det også). Bah! Det er god plass til flere tegneserier. Men kanskje tegneserieskapere skal bli flinkere til å ikke tenke at de må gjøre alt selv.

Jeg fikk begge tegneseriene tilsendt av Egmont. Tusen takk, det lånes mye tegneserier for tiden.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Ikke akkurat Lykke av Monika Steinholm

Lykke er tjukkere enn de andre i klassen. Hun hater gym, hun skifter ikke i garderoben og dusjer aldri. Dersom noen kommenterer henne prøver hun å overgå dem og gjør narr av seg selv, får de til å le med henne, ikke av henne. Men kommentarene deres og blikkene deres svir. Lærerne ser det ikke og moren hennes forstår det ikke, men heldigvis er hun ikke helt alene. Lykke har bestevenninna Liv, en klok mormor og musikken til den lokale rapperen Hades. Og hun har ordet i sin makt, så når hun slutter å bruke ordsmedkunstene sine på å trykke seg selv ned, men heller for å si fra, blir ting bedre.

I gamle dager var det å være tykk noe som ble beundret. Det viste rikdom, du kunne spise deg mett hver dag. I dag er det å være tynn noe som blir beundret. Det viser kontroll, du holder deg i form og spiser sunt. Holdninger forandrer seg. Folk forandrer seg. Dette er en historie om å godta den du er nå og om å tørre gjøre ting du har lyst til. Den viser at ord har makt, både til å såre, men også til å inspirere. Du vil heie på Lykke, frese av sinne på de kjipe jentene i klassen, himle med øynene over de teite voksne og le av den kuleste mormor!

En bok for de som ikke er helt ungdom enda, men er det snart. Problemene til Lykke er dessverre reelle for alle aldre. Husk at alle er verdifulle. Alle er forskjellige. Ikke si stygge ting til deg selv, ikke si stygge ting til andre, det er nok mørke i verden, tenn heller et lys!

Boka er på 186 sider og den er gitt ut av Vigmostad & Bjørke. Den kan også leses som ebok i Allbok, https://allbok.no/. Det er en Kulturfondbok dette også. Viktig det der, at bøker med forskjellige stemmer kjøpes inn av staten slik forlag ikke bare gir ut like bøker. Og når de først er kjøpt inn, da er det vel ingen bedre plass å sende bøkene til enn bibliotekene.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Utbryterne av Nina Borge

2075: Forurensing og feminisme har forandret Norge. Luften kan ikke lenger pustes uten pustemasker og menn blir betraktet som en laverestående art og er sperret ute fra det gode selskap. All makt ligger bak murene til kvinnenes redutter.  Der styrer kvinnene effektivt samfunnet og fremskrittet, mens på utsiden lever mennene i sykdom og fattigdom, utelukket fra utdanning og mulighet til å påvirke styret.

Boken begynner med et bang! Et genialt forskerteam, med uvurderlig hjelp av 17 år gamle Carla, har forsket fram en formel som kan brukes til å rense luften. Lite vet de at utenfor har Noah  fått i oppgave av mennenes frigjøringsfront å sprenge hull i muren inn til kvinnene. Samtidig legger regjeringen i Norge sine egne planer med formelen. Det hele blir en spennende reise hvor både Carla og Noah lærer at ikke alt er slik de trodde.

Dette er en dystopi, en historie fra en fremtid hvor våre problemer i dag er satt på spissen. Men også en historie som speiler vår fortid, damer fikk ikke, i mange, lange år, delta i samfunnet.  Denne ideen med krig mellom menn og damer husker jeg fra «Gender Wars», et glemt dataspill. Jeg kjøper nok ikke tanken at menn og kvinner er så forskjellige at vi danner egne samfunn, og jeg tror ikke helt på historien. Det viser seg at alt er ganske likt nå: Det er mange menn i reduttene og mange kvinner lever utenfor murene. Det pustes masse uten pustemaske. Carla, en sterk, brilliant forsker blir raskt til en jente som må reddes. Den farlige aggresjonen i menn som førte til maktskiftet som Noah viser sine frustrasjoner blir i beste fall bare litt søtt. Ungdomsbøker er best når de får være ville og nådeløse, denne er for tam.

Men ungdommen liker denne bedre enn meg. Boken er tross alt nominert til uprisen: https://uprisen.no/de-nominerte-er/. Det skjer noe hele veien, det er mye mer handling her enn verdensbygging. Det skjer noe hele veien til Oslo, noen blir tatt til fange, noen blir skadet, det blir redningsaksjoner og angrep. Det er flere gode scener her, spesielt der vi får sett hvordan mennene krymper seg i møte med damer, hvordan de ydmykes. Det gir gutter og menn i dag en liten følelse av hvordan damer har det, og har hatt det.  Boken veksler mellom at Carla forteller og at Noah forteller. Jeg liker en sånn fortellermåte, det er en av bøkene sin store styrke å vise folk fra innsiden og fra utsiden, hvordan de oppfatter en situasjon, og hvordan så noen andre oppfatter samme situasjon.

Det er i det hele tatt flere gode ideer her, men satt sammen så ble de ikke en god bok.

Boken er på 361 sider og er gitt ut av Gyldendal. Den kan også lånes og leses som ebok på Allbok https://allbok.no/.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek

Charlie Drømmevandrer Bok 2: Sølvdronningens hevn av Svein Tindberg

Charlie er tilbake, men nå er han ikke lenger alene, og denne gangen trenger noen hans hjelp. Det er ikke bare hans evner til å styre drømmer som trengs, Charlie får nye evner denne gang, og det trengs, for det er en vanskelig gåte han må løse.

Boken begynner med at Charlie har mistet noen nær og han flykter fra sorgen. Det er ikke så lenge siden han mistet moren, og de vonde minnene kommer tilbake. Han havner på det gamle jernverket utenfor byen. Der bor Fatima i klassen, hun har vært borte fra skolen lenge. Han finner ut at Fatima sover ikke lenger for hun er så redd for marerittene hun har hver natt. Hendelsene på Adnafjell skaffet ham en venn, Oda, og sammen bestemmer de seg for å bruke påsken til å hjelpe Fatima med de vonde drømmene. Det er ikke bare lett i nøste opp i hva, eller hvem, som plager Fatima, og hvorfor. Men plassen Fatima bor har en lang historie, det har vært mer her enn det gamle nedlagte jernverket, kanskje svarene ligger i fortiden? Igjen vikler drømmer og virkeligheten sammen og blir vanskelig å skille. Hvordan kan Charlie redde Fatima, men ikke miste seg selv?

De er fine disse bøkene om Charlie, de føles litt tidløse.  De kan passe for alle som har god kontakt med barnet i seg, husk at eldre barn, selv ungdom, godt kan like å bli lest høyt for, da kan denne boken passe godt. Drømme-sekvensene skaper en mystisk stemning som smitter over til den spennende hverdagen. Mange fine voksne her, og de er kloke nok til å holde seg i bakgrunnen å la barna ordne opp. 

Les om bok nummer en her: http://ungdomsboka.blogspot.com/2020/09/charlie-drmmevandrer-1-fangene-i.html . Det kommer en bok tre, ikke alle har fått fred

Jeg fikk tilsendt denne boken, som den første, av forlaget. Takker og bukker

Boka er på 194 sider og den er gitt ut av Kagge forlag. Denne kan også lånes på Allbok, https://allbok.no/.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek